Krisen i det tredje århundret
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Krisen i det tredje århundret er navnet vanligvis brukt om tiden mellom 235 og 284 som så Romerriket nær fullstendig oppløsning, grunnet tre samtidige invasjoner, interne borgerkriger og økonomisk nedgang. Det var kun gjennom en serie av dyktige soldatkeisere og Diokletians reformer, ved å dele riket i to, at keiserrikets levedyktighet ble gjenopprettet. Denne krisen markerte slutten på den første fasen i Romerrikets historie, det såkalte principiatet, og innledet den andre, dominatet.
Gjennom denne perioden ble keiserriket ledet av grovt regnet 20 til 25 enkelte keisere, eksakte tall er omdiskuterte siden det var mange som hevdet keiserverdigheten samtidig. De fleste var høystående generaler som tok opp den keiserlige makt over hele eller deler av riket, for senere å miste den ved nederlag på slagmarken, mord, eller død. Gjennomsnittlig regjeringstid var på kun to til tre år.
[rediger] Historie
Problemene startet i 235, da keiser Alexander Severus ble drept av sine soldater etter at romerske legioner var blitt beseiret i et felttog mot Sasanidenes Persia. Etter som general etter general kranglet om kontrollen av keiserriket ble grensepostene forskjemt, noe som barbarene fort merket. Karpatere, gotere, vandaler og alamannere gjorde flertallige inntog til romerskkontrollert territorie, i tillegg angrep de aggressive sasanidene fra øst.
I 258 brøt provinsene Gallia, Britannia og Hispania med Roma og dannet det galliske riket. To år senere skjedde det samme i øst, Syira, Palestina og Egypt dannet det palmyrenske riket som ble støttet av sasanidene.
En storstilt gotisk invasjon ble slått tilbake ved Naissus i 268. Denne seieren var betydelig som krisens vendepunkt, en rekke energiske soldatkeisere tok nå makten. Keiser Claudius II Gothicus’ seire de neste to årene drev alamannerne tilbake og gjenvant Hispania fra det galliske riket. Da Claudius døde i 270 ble han etterfulgt av Aurelian som fortsatte gjenreisingen av riket.
Aurelian brakte riket gjennom den verste tiden av krisen (270-275) ved å angripe i rekkefølge; vandalene, vestgoterne, palymerene, perserne og til slutt restene av det galliske riket. Mot slutten av 274 var Romerriket igjen samlet og grensestasjonene igjen sikret. Det skulle gå mer enn hundre år før romerne igjen mistet overtaket over sine eksterne fiender.
Selv om Aurelian hadde spilt en betydelig rolle i å gjenopprette keiserrikets grenseforsvar mot eksterne trusler, gjensto fortsatt de fundamentale problemene som hadde ført til krisen. Lover om hvem som skulle ha retten til å etterfølge keiseren hadde aldri blitt klart definert, noe som resulterte i en rekke borgerkriger mellom de forskjellige faksjoner, senatet, militæret og andre, som alle støttet sin egen kandidat til tronen. Et annet problem var størrelsen på riket, som gjorde det vanskelig for en enkelt hersker å effektivt håndtere flere trusler samtidig. Disse probleme ble tatt hånd om av Diokletian, i hans radikale og omfattende reformer som skulle la Romerriket overleve minst hundre år til, og i østen varte riket i hele tusen år.
