Klinisk nevrofysiologi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Klinisk nevrofysiologi er en medisinsk spesialitet, som befatter seg med undersøkelse av sykdommer i nervesystemet, muskulatur og i den nevromuskulære endeplate. Nevrofysiologiske undersøkelser er for det meste basert på målinger av elektrisk aktivitet i nevroner og muskelceller. Sentrale undersøkelsesmåter er:

Elektroencefalografi
Elektromyografi og målinger av nerveledningshastighet eller NCV.
Fremkalte responser
Andre kvantitative målinger av nervesystemets funksjon, for eksempel kvantitative sensoriske tester.

Spesialiteten i klinisk nevrofysiologi ble opprettet i 1957. Så sent som i 1970 var det kun syv godkjente spesialister i klinisk nevrofysiologi ^[1]. Mange land har ikke egen spesialitet i klinisk nevrofysiologi, og denne rollen fylles av nevrologer (bl.a. USA og Tyskland). Andre land som har klinisk nevrofysiologi som egen spesialitet er UK, Sverige, Finland, Spania og Italia. Det er 36 spesialister i klinisk nevrofysiologi i Norge (per 25.01.2006). Kliniske nevrofysiologer samarbeider tett med mange spesialister, men først og fremst nevrologer, nevrokirurger og ortopeder. Derfor er flere enn 3 av 4 norske kliniske nevrofysiologer også spesialister i nevrologi.

Kravene til å bli spesialist i klinisk nevrofysiologi i Norge er:

1 års tjeneste i nevrologi
4 års tjeneste i nevrofysiologi (noe kan erstattes av forskning eller administrativ erfaring)
Gjennomførte kurs
Krav til antall gjennomførte prosedyrer

[rediger] Se også

[rediger] Referanser

^ Trond Ganes (2004) «Historisk utvikling i faget klinisk nevrofysiologi» – i: Retningslinjer for metoder i Klinisk Nevrofysiologi, del 2, 1. utg., bind 2 (red. Kari Todnem, Trond Sand), s. 137-148 – Den Norske Lægeforening, Oslo. ISBN 82-8070-016-1.