Klientkongedømme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Et klientkongedømme var et kongedømme som hadde en viss grad av selvstyre, men som i visse saker var underlagt et annet rike. Det forbindes særlig med Romerriket, som ofte brukte denne styreformen for å kontrollere erobrede områder. Det kan også brukes i omtale av lignende styreformer i andre perioder, og er i mange tilfeller synonymt med lydkongedømme.

Ordet henspiller på patron-klientforhold, en vanlig sosial ordning i Romerriket. Rike og mektige mennesker var patroner, eller beskyttere, for mennesker av lavere stand, klienter. Patronen ga beskyttelse, hjalp ofte til økonomisk, og kunne sørge for at klientene fikk politiske embeter. Samtidig ble klienten satt i takknemlighetsgjeld til patronen, og måtte støtte ham politisk og på andre måter. Klientkongedømmene er den samme ordningen brukt på et høyere nivå; romerne fungerte som patroner som sikret en viss selvstendighet, mens klientene på sin side støttet romerne i krig og var vennligsinnet mot de egentlige makthavere.

Det var ikke uvanlig at klientkongedømmer gjorde opprør, spesielt når en guvernør søkte å berike seg på deres bekostning, eller dersom man så at andre grupper var i ferd med å lykkes med et opprør.