John Wodehouse, 1. jarl av Kimberley

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

John Wodehouse, 1. jarl av Kimberley (født 7. januar 1826, død 8. april 1902) var en engelsk statsmann. Han var sønn av Henry Wodehouse og barnebarn av den 2. baron Wodehouse som han etterfulgte i 1846.

Han var født i London og ble utdannet ved Eton College og Christ Church i Oxford. Wodehouse giftet seg med Florence Fitzgibbon, datter av den siste jarlen av Clare, i 1847.

Han var av arv en liberal politiker, og i 1852–56 og 1859–61 var han understatssekretær i utenriksdepartementet under George Hamilton–Gordon og Henry John Temple.

I perioden 1856–58 var han ekstraordinær utsending til Russland, og i 1863 ble han sendt på et spesialoppdrag til København i et forgjeves forsøk på å finne en fredelig løsning på spørsmålet om Schleswig-Holstein. Oppdraget var mislykket, men antagelig var ingenting annet mulig.

Wodehouse ble understatssekretær for India i 1864, men mot slutten av det året ble han gjort til Irlands stattholder. I denne stillingen måtte han forholde seg til den første manifesteringen av fenianismen, og i anerkjennelse av hans suksess ble han utnevnt til jarl av Kimberley i 1866, men ble Lord Privy Seal i Gladstones regjering. I juli 1870 ble han overført fra den stillingen for å bli statssekretær for koloniene.

På dette tidspunktet kom de store diamantfunnene i Sør–Afrika, og den nye byen Kimberley ble oppkalt etter kolonisekretæren på dette tidspunktet.

Etter en periode i opposisjonen fra 1874 til 1880, returnerte Wodehouse til kolonikontoret i Gladstones neste regjering. Men på slutten av 1882 byttet han ut denne stillingen med den som kansler for Chancellor of the Duchy of Lancaster og så som statssekretær for India, en post han beholdt i resten av Gladstones perioder ved makten (1882-1885, 1886, 1892-1894), selv om han kombinerte den med Lord President of the Council.

I Archibald Philip Primroses regjering (1894–95) var han statssekretær for utenriksdepartementet.