Jacopo Bassano
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bassano, Jacopo (Jacopo da Ponte) (født. ca.1510 - 1518, i Bassano del Grappa - d. 1592 - i Bassano) var en italiensk maler. Han var den mest kjente av malerfamilie som tok navnet etter byen Bassano, en liten by 65 km nordvest for Venezia.
Innhold |
[rediger] Tidlige år
Bortsett fra en periode i 1530-årene da han gikk i lære hos Bonifazio Veronese i Venezia, virker Jacopo i Bassano hele sitt liv. Faren Francesco den eldre (ca. 1475-1539), var landsbymaler og på tross av at Jacopo viser påvirkning av moderne etsninger av manieristen Parmigianino, beholdt han noe av bondekunstneren i seg livet ut. Selv om han bodde i en mindre by i utkanten av hovedstrømningene fulgte han nøye med i det som rørte seg i tiden, og lånte trekk og detaljer i sine portretter fra andre samtidige, som for eksempel Lorenzo Lotto's arbeider. Pionerer innen sjangere som landskapsmaleri og etsninger som Albrecht Dürer, Raffael og Parmigianino fikk avgjørende betydning for av Bassano's stil.
[rediger] Utvikling
Omkring 1534 hadde han funnet sin plass og kurs i hovedstrømningen i kunsten til det nærliggende Venezia. Han lærte vel så mye av arbeidene til Titian om chiaroscuro og den ødsle fargebruken i den Venetianske kunsten, som han gjorde av sine lærere. Han vant selv anerkjennelse og ble en av Veneto's mest inflytelsesrike malere på midten av 1500-tallet.
Jacopo var i besittelse av stor utrykkskraft og evnen til å lansere nye ideer om komposisjon. Han var opplært i farens verksted og brøt av fra den plikttro og populære tradisjonen ved å studere trykk av Raffal og utviklingen innen manierismen. I sine tidligste manieristiske arbeider benyttet han langstrakte skikkelser og strålende farger. På 1540-tallet var Jacopo eksperimentell som maler, positurene til skikkelsene i bildene hans hans var tvungne og stillingene unaturlige. Denne fasen viste seg å bli avgjørende for hans egnen, personlige stil hvor han kunne assimiliere nye ideer og forvandle dem til kunst med en sterk formidlende kraft. Hans folkelige realisme var underbygget av en usedvanlig bruk av lysvirkninger og kjennetegnet av en naturtrohet i skikkelser og detaljer i bildene, særlig med hensyn til gjengivelsen av dyr.
Den lokale smaken krevde at kunsten avbildet virkeligheten, og Jacopo hentet inspirasjon fra enkle, menneskelige situasjoner som livt på landet og sider ved naturen som han studerte i hjembyen.
[rediger] Videreføring
Jacopo hadde fire sønner som også ble malere og som videreførte farens stil. Det var Francesco den yngre (1549-1592), Gerolamo (1566-1621), Giovanni Battista (1553-1613), og Leandro (1557-1622). Francesco (som begikk selvmord ved å kaste seg ut et vindu) og Leandro oppnådde begge en viss popularitet og berømmelse da de virket i Venezia. Jacopos verksten var en mindre virksomhet i Bassano. Han fire sønner videreførte stilen inn i det neste åprhundret. Bassanofamiliens arbeider er godt representert i Museo Civico at Bassano.
[rediger] Betydning
Han føyde realisme og jordnærhet til manierismens energi og sammentrengte rom. Han fremstår som en ydmyk og forsiktig iakttaker. Det virker som om hans modeller er helt uvitende om hans nærvær. Han kom i økende grad til å benytte seg av religiøse og filosofiske emner som påskudd å male sjangerbilder og landskap.
I årenes løp ble uttrykket i økende grad storslagent og dramatisk. Det begynte med alterstykker (i Bassano, Treviso, Padua og Belluno) som begynner rundt 1550 og videre gjennom hele karrieren. Han behandlet bibelske emner på samme måten som landsens motiver og gjenga ekte landsens typer og dyr med virkelig hengivenhet.
På denne måten bidro han til å fremelske smaken for bilder hvor et element av stilleben tillegges større betydning enn de angivelig religiøse tema. Fra omkring 1560 blir arbeidene preget av mer uttrykt søken etter lysvirkninger, noe av Tintoretto's iridiserende fargebruk.
[rediger] Eksterne lenker
 |
Commons: Jacopo da Ponte – bilder, video eller lyd |
