Israel-lobbyen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Israel-lobbyen er en betegnelse som benyttes, først og fremst i USA, om ulike organisasjoner som påvirker eller forsøker å påvirke andre lands politikk til fordel for Israel. Begrepet benyttes hovedsakelig av kritikere av Israel eller av politikken som føres i forhold til Israel, men også til tider av medlemmer av lobbyen. American Israel Public Affairs Committee (AIPAC) regnes som den mest innflytelsesrike organisasjonen innenfor Israel-lobbyen i dag. Tidligere medlem av Representantenes hus Paul Findley ga i 1989 ut en bok, They Dare to Speak Out, der han kritiserte Israel-lobbyens makt. Statsviterne John Mearsheimer og Stephen Walt lanserte i 2006 en undersøkelse der de konkluderte med at Israel-lobbyen hadde stor makt over amerikansk utenrikspolitikk. Også i forhold til velgere anklages Israel-lobbyen for å ha stor påvirkning, blant annet hevdes det at Cynthia McKinney to ganger har blitt fratatt seieren i primærvalg i Georgia på grunn av lobbyens påvirkning. [1] Andre kritikere av Israel-lobbyen er Zbigniew Brzezinski, Jeff Blankfort, Ilan Pappe, James Petras og eks-president Jimmy Carter.
Kritikere av begrepet «Israel-lobbyen», mener at det flere sammenhenger brukes retorisk på en måte som minner om konspirasjonsteorier liknende Sion Vises Protokoller, slik f.eks. annet Haavard Koppang ble anklaget for da han skrev en kritisk kronikk i 2006 [2]. Samtidig omtaler AIPAC seg selv som «Den amerikanske pro-Israel lobbyen» [3], og grunngir behovet for denne lobbyen med allmenne demokratiteoretiske betraktninger der lobbyvirksomhet ansees som en positiv og til tider nødvendig komponent av demokratiet. Det er også pro-arabiske lobbygrupper som er aktive i USA, selv om disse ikke kan oppvise den samme styrken som Israel-lobbyen.[4]
Det er stor uenighet rundt hvor stor makt Israel-lobbyen har. Noam Chomsky har eksempelvis gått mot Mearsheimer og Walts påstander med den begrunnelsen at den politikken USA fører i Midt-Østen ville de ført uavhengig av Israels vilje. [5] Statsviteren Eliot A. Cohen har hevdet at, dersom Israel-lobbyen var så mektig som kritikerne hevder, ville ikke hans jødiske sønn vært sendt til å krige i Irak. Alan Dershowitz, på sin side, mener at påstander om en mektig Israel-lobby bare er en fortsettelse av århundrers forsøk på å trekke jøders lojalitet i tvil. [6]
Begrepet er ikke like mye brukt utenfor USA, men organisasjoner som American Jewish Committee, Anti-Defamation League og Simon Wiesenthal-senteret driver med lobby-virksomhet utenfor USA. Blant annet da fylkestinget i Sør-Trøndelag vedtok boikott av Israel, ble dette vedtaket anklaget for å være anti-semittisk og derfor uakseptabelt, [7] og da Haavard Koppang skrev en kritikk av Israel-lobbyen skrev Simon Wiesenthal-senteret et brev til Handelshøyskolen BI der de ba om at Koppangs ansettelsesforhold ved instituttet burde vurderes.[8]
I Norge står organisasjoner som Senter mot antisemittisme, Med Israel For Fred og Norsk Forening Mot Antisemittisme for mye av det samme som disse organisasjonene [trenger referanse].
I blant brukes begrepet den sionistiske eller den pro-sionisitiske lobbyen. Andre, deriblant den israelske historikeren Avi Shlaim, benytter seg av begrepet den jødiske lobbyen.
[rediger] Referanser
- ^ Jennifer Siegel (28. juli 2006). Cynthia McKinney Targeted by the Israel Lobby, AGAIN!. Al-Jazeera. Besøkt 18. august 2006.
- ^ Haavard Koppang (13. november 2006). USAs sterke Israel-lobby. Aftenposten.no. Besøkt 29. november 2006.
- ^ Aipac. What We’ve Recently Achieved. Aipac. Besøkt 18. august 2006.
- ^ Mitchell Bard. The Israeli and Arab Lobbies. Jewish Virtual Library. Besøkt 5. juni 2007.
- ^ Noam Chomsky (28. mars 2006). The Israel Lobby?. Z Net. Besøkt 18. august 2006.
- ^ Michael Massing (8. juni 2006). The Storm over the Israel Lobby. The New York Review of Books. Besøkt 18. august 2006.
- ^ Morten Levin (10. august 2006). Kritikk av Israel - stat eller regime?. Dagbladet.no. Besøkt 18. august 2006.
- ^ Simon Wiesenthal-senteret (27. november 2006). Oslo II: Wiesenthal Centre Rebukes Norwegian Professor for Protocols-Style Conspiracy Theses in Oslo Daily Aftenposten. Simon Wiesenthal-senteret. Besøkt 29. november 2006.
