Hans Aanrud

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Hans Aanrud (født 3. september 1863, død 11. januar 1953) var en norsk forfatter.

Han ble født på gården Aanrud i Auggedalen i Vestre Gausdal. Han var flittig og dyktig på skolen, og begynte å studere jus, men gikk senere over til filologi. Etter utdanningen jobbet han blant annet som huslærer, kritiker i ulike aviser, teatersjef, litterær dramaturg og foreningsformann.

I 1887 debuterte Aanrud som forfatter i Nyt Tidsskrift med fortellingen Hvordan Vårherre fikk høyet til Asmund Bergemellom, og senere kom han med en rekke novellesamlinger, for eksempel Fortellinger (1891), En vinternatt og andre fortellinger (1896) og Fyrabendsarbeide (1921). Han skrev også fem barnebøker; Storkarer (1896), Sidsel Sidserk og andre kjerringemner (1903), Småfe (1906), Sølve Solfeng (1910) og En odelsbonde og andre fortellinger for barn (1917), samt tre komedier; Storken (1895), Høyt til hest (1901) og Hanen (1906).

Hans Aanrud var gift med Wilhelmine Skioldager fra Bergen, og de hadde to døtre. Aanrud bodde hos den ene av dem i Lyngdal gjennom hele krigen, og kom seg dessverre ikke til Gausdal da han i 1943 ble 80 år og hedret med stor fest i Auggedalen.

Aanrud gjorde Gausdal kjent fordi det var nettopp her handlingen i det meste han skrev gikk for seg, selv om det aldri ble direkte nevnt i tekstene. Men alle visste at Aanrud var en hjemstedsdikter, så leserne ble likevel kjent med bygda gjennom det han skrev.

Hans Aanrud døde i 1953, nesten 90 år gammel, men likevel frisk og aktiv til det siste.