Håndfestning
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Håndfestninger er det dokument som den påtenkte fyrste må underskrive før han velges til konge. Håndfestningene var vanligvis diktert av landets adel og tok i første rekke sikte på å sikre adelens rettigheter mot en for sterk kongemakt.
Oppsett og underskriving av håndfestninger var altså en del av et kongevalg, og ble derfor kun brukt i nasjoner som var valgkongedømmer, som f.eks. Danmark. Der kan skikken med håndfestninger følges tilbake til tiden før Kalmarunionen.
I Norge, som var et arvekongedømme, ble den første håndfestning underskrevet i forbindelse med striden om arvtaker som norsk konge etter at den barnløse Christoffer av Bayern var død i 1448. Det var da helt klart at Norge måtte inngå kongefellesskap med enten Sverige eller Danmark, og etter tur underskrev både det svenske kongsemnet (Karl Knutsson Bonde) og det danske (hertug Christian av Oldenburg) en norsk håndfestning.
Det var Christian I som kom seirende ut av striden, og hans norske håndfestning fastsatte at Norge fra nå av var et valgkongedømme på linje med Danmark. Christian ble valgt til norsk konge på riksrådsmøte 2. juli i Marstrand i Båhuslen.
Denne håndfestningen og alle de etterfølgende fram til selvstendighetstapet i 1536 hadde som rød tråd at Norge skulle være en selvstendig nasjon, kun bundet til Danmark ved kongefellesskapet. Videre ga den det norske riksrådet sterke fullmakter selv under kongens regjeringstid, den tok sikte på å hindre at den norske adel ble for sterkt utvannet med utlendinger og at Norges viktigste befestninger skulle stå under kommando av nordmenn.
At de fleste konger etter underskrivingen og etter kongevalget mer eller mindre suverent så bort fra håndfestningenes bestemmelser, er imidlertid et faktum. Den siste håndfestning ble vedtatt av Riksdagen i 1536 hvor den såkalte "Norgesartikkelen" overfører det norske riksrådets makt til det danske riksrådet og kongen.
