Grunnfondsbevis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Grunnfondsbevis er et egenkapitalinstrument utviklet av sparebanknæringen.

De første grunnfondsbevisene ble introdusert i 1988, og i dag (2007) er det 23 sparebanker som har utstedt grunnfondsbevis. Av disse er 19 sparebanker børsnoterte.

I 2002 fikk sparebankene også adgang til å omdanne seg til aksjesparebank. Forutsetningen for at den omdannete banken skal kunne kalle seg sparebank, er at den del av sparebankens oppsparte fond som omdannes til en stiftelse, eier minst 10 prosent av aksjene i aksjesparebanken. Den største sparebanken, Gjensidige NOR Sparebank har omdannet seg til aksjesparebank og har fusjonert med DnB, den største forretningsbanken, til DnB NOR Bank ASA. Det legges til grunn at sparebankvirksomheten videreføres.

Sparebankenes grunnfondsbevis har klare likhetstrekk med aksjer. Forskjellen knytter seg først og fremst til eierrett til selskapsformuen og innflytelse i bankens organer. Det er også satt restriksjoner på utbyttetildelingen ved at det årlige utbytte inklusive avsetning til utbyttereguleringsfond er begrenset til grunnfondsbeviseiernes andel av egenkapitalen multiplisert med overskuddet (etter korreksjon for fond for vurderingsforskjeller).

Grunnfondsbeviset utgjør en viktig del av sparebankenes kapitalbase. 8 av de 10 største sparebankene har utstedt grunnfondsbevis, og eierandelen i den enkelte bank varierer fra 10 til 60 prosent.

Grunnfonsbevis har, som fremmedkapital, høyere prioritet en sparebankens egenkapital. Det vil si at en sparebanks egenkapital må være tapt før grunnfondbeviskapitalen nedskrives. I en forretningsbank vil til forskjell enhver nedskriving av egenkapital belastes aksjeeierne.