Griqualand West
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Griqualand West er et område sentralt i Sør-Afrika med et areal på 40 000 km² som nå er del av provinsen Northern Cape som var bebodd av griquaene. Det ble proklamert som britisk koloni i 1873 med sin hovedstad i Kimberley. I 1880 ble det annektert av Kappkolonien. Da Unionen Sør-Afrika ble opprettet i 1910, ble Griqualand West del av Kapprovinsen.
Oranjefristaten etablerte en midlertid regjering over diamantfeltene, men denne administrasjonen var hverken tilfredsstillende for Oranjefristaten eller diamantgraverne. På dette tidspunktet tilbød Nicolaas Waterboer, lederen for griquaene, å plassere territoriet under dronning Victorias administrasjon. Dette tilbudet ble akseptert, og den 27. oktober 1871 ble distriktet sammen med tilgrensende territorier som Transvaal hadde gjort krav på, erklært britisk territorium under navnet Griqualand West.
Waterboers rett var basert på en avtale som ble inngått av hans far med britene i 1834 og på forskjellige ordninger med Kok–høvdingene. Oranjefristaten baserte sitt krav på sitt kjøp fra Adam Koks suverene rettigheter og på lang okkupasjon. Forskjellen mellom privat eiendom og herredømme ble misforstått eller ignorert. Waterboer utøvde ingen autoritet i det omstridte distriktet, og dette ble innrømmet. Deler av Oranjefristatens volksraad ønsket å gå til krig mot Storbritannia da den britiske anneksjonen fant sted, men rådgiverne til president Johannes Brand fikk sin vilje. Men Oranjefristaten oppgav ikke sitt krav. Saken skapte irritasjon mellom partene frem til juli 1876. Den ble da gjort opp av Henry Herbert som på den tiden var statssekretær for koloniene. Han betalte Fristaten «full oppreisning i alle krav som det regner med å ha i Griqualand West».
Herbert nektet å høre på forslaget fra president Brand om at territoriet skulle oppgis av Storbritannia. Det er sikkert at diamantfeltene var middelet som Oranjefristaten lette etter for å opprette velstand og kreditt for landet.