Grønne sertifikater

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Grønne sertifikater (også kalt elsertifikater, eller grønne elsertifikater) er en finansieringsordning for utbygging av fornybare energiformer. Ordningen er et markedsbasert virkemiddel - i motsetning til dagens støtteordninger for utbygging av fornybar energi.

Hva er grønne sertifikater? Et sertifikatsystem kan gis mange utforminger, men kort sagt kan grønne sertifikater sammenlignes med verdipapirer som beviser (”sertifiserer”) at en viss mengde fornybar energi er produsert. Sertifikatene kan omsettes og dermed gi nødvendige ekstrainntekter til produsenter av godkjente former for fornybar energi.

Tildeling: Produsenter av fornybar energi får utdelt sertifikater avhengig av hvor mye elektrisitet de produserer. For eksempel kan produksjon av en megawattime (MWh) fra en fornybar energikilde gi ett grønt sertifikat.

Totalinntekten for produsenten av fornybar energi blir da strømprisen pluss sertifikatprisen. I et velfungerende marked skal ekstraekstrainntekten være tilstrekkelig til å gjøre produksjon av fornybar energi lønnsom.

I utgangspunktet bør bare de fornybare energiformene som er avhengige av ekstrainntektene for å oppnå lønnsomhet kvalifisere for sertifikatutdeling. Større vannkraftutbygginger er eksempelvis typisk lønnsomme uten sertifikater.

Etterspørsel etter sertifikater: Sertifikatene ville vært verdiløse hvis ingen ville kjøpe dem. Man skaper derfor en lovbestemt etterspørsel etter sertifikater ved å pålegge strømforbrukere å kjøpe sertifikater tilsvarende en viss prosentandel av deres strømforbruk. Myndighetene bestemmer altså indirekte hvor mye energi som skal bygges ut. Grønne sertifikater er teknologinøytrale: Et grønt sertifikatsystem sørger for at de mest kostnadseffektive teknologiene bygges ut først. Systemet legger altså ikke opp til bestemte støttesatser for bestemte teknologier, og avgjørelsen om hvilke teknologier man skal satse på skyves fra politikerne og over på markedet. Dette forhindrer imidlertid ikke at mer umodne teknologier kan hjelpes frem med andre virkemidler.

Hva skiller grønne sertifikater fra et feed-in system? Da sertifikatsamarbeidet med Sverige strandet forrige gang la norske myndigheter opp til å introdusere en feed-inordning der produsenter av fornybar energi får et fast tilskudd per produserte kilowatt-time (kWh) fornybar energi. Denne skulle finansieres via ENOVA som får sine midler dels over nettleien, dels via energifondet. Feed-in var tenkt å være teknologispesifikk, dvs. støtte skulle utbetales til flere former for fornybar energi, og støttebeløpet skulle variere avhengig av kostnadsforskjellen mellom disse.

På mange måter er altså feed-in speilbildet av grønne sertifikater: Med feed-in bestemmer myndighetene tilskuddet og markedet bestemmer hvor mye som faktisk bygges ut. Med grønne sertifikater bestemmer myndighetene hvor mye som skal bygges ut, mens tilskuddet (dvs. sertifikatprisen) bestemmes av markedet.

Kritikere av feed-inordninger mener risikoen er stor for at myndighetene setter støtten for høyt eller for lavt. For høyt nivå gir oversubsidiering og mindre miljøgevinst for pengene. For lavt nivå gir undersubsidiering og utløser ikke utbygging av fornybar energi.

Grønne sertifikater ble innført i Sverige fra 1. januar 2005. Det ble vedtatt at Sverige og Norge skulle ha felles grønt sertifikatmarked fra 1. januar 2007, men forhandlingene strandet.