Gerhard Schøning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Gerhard Schøning (født 2. mai 1722, død 18. juli 1780) var en norsk historiker.

Gerhard Schøning ble født 2. mai 1722 på gården Skotnes i Buksnes prestegjeld i Lofoten, som sønn av handelsmann Andreas Schøning og Martha Ursin. 1739 begynte han på skolen i Trondheim, 1742 kom han på universitetet, 1744 tok han teologisk eksamen, og 1748 magistergraden. Hans første verk, Forsøg til de nordiske landes, særdeles Norges, gamle Geografi, utkom 1751. Samme år ble han rektor for Trondheim katedralskole. Han reiste dit sammen med den danske historikeren Peter Frederik Suhm, med hvem han kom til å samarbeide de neste årene. Sammen utgav de 1757 Forbedringer til den gamle danske og norske Historie.

1758 inviterte biskop Gunnerus i Trondheim de to historikerne til å være med og grunnlegge et norsk vitenskapsselskap, nemlig det senere Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. 1765 tiltrådte Schøning som professor i veltalenhet og historie ved akademiet i Sorø. Han utgav 1769 verket Om de gamle Grækeres og Romeres Kundskab om de nordiske Lande, som skulle være en innledning til hans hovedverk, en stor Norgeshistorie. 1. bind av dette utkom 1771. For videre arbeid med dette verket ønsket han å legge ut på en studiereise i Norge. Han fikk reiseunderstøttelse, og tilbragte en tid fra 1773 på reise i landet. Resultatet av disse reisene ble hans berømte reisebreskrivelser, av hvilke bare 2 bind ble trykket.

Reisen ble avbrutt ved at Schøning 23. august 1775 ble utnevnt av kongen til geheimarkivar, og således måtte forlate Norge. Han døde 18. juli 1780. Sin store Norgeshistorie rakk han ikke å føre lenger enn til året 995.

1756 var Schøning blitt gift med Frederikke Hveding (død 1788); ekteskapet var barnløst.