Gammelhøytysk
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gammelhøytysk (ty. Althochdeutsch, Ahd.) er betegnelsen på den eldste skriftlig kjente form for høytysk, og ble brukt mellom 750 og 1050 e.Kr.
Det var ikke noe enhetlig språk, men omfattet en gruppe av vestgermanske dialekter som ble talt syd for den såkalte Benrath-linjen. Dialektene skilte seg fra de andre vestgermanske språkene eller dialektene gjennom den høytyske lydforskyvningen. I det nordtyske lavlandet med dagens Nederland skjedde ikke denne lydforskyvningen. Språket som ble talt der kalles gammelsaksisk.
Ordet «tysk» dukker første gang opp i den middellatinske formen «theodisce» i 786. I en kirkelig forsamling skal beslutningene ha blitt lest opp «tam latine quam theodisce», dvs. «både på latin og folkespråket».
Gammelhøytysk utviklet seg i middelalderen til middelhøytysk.
