Gaffelrigg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Gaffelriggens hoveddeler. Gaffelseilet settes mellom bommen (1), gaffelen (2) og masten (4). Gaffelliket er festet til gaffelen som ofte ender i en klo (8) inn mot masten. Den ytre enden kalles piggen (5). Bommen og seilet kontrolleres med piggfallet (6) og klofallet (7). I lettvær kan det settes gaffeltoppseil mellom gaffelen og flaggstaken (3)

Den tomastede skonnerten FS Etoile er gaffelrigget med gaffelseil på begge master, gaffeltoppseil på stormasten og stagseil mellom mastene. Hun har rær på fokkemasten, men er ikke en ren skonnertbrigg

Gaffelrigg ble først innført av hollandske båtbyggere og fikk stor utbredelse fra 1600-tallet. Riggtypen var i vanlig bruk på båter og skip i kysttrafikk til langt ut på 1900-tallet og er fortsatt utbredt blant annet på veteranbåter. Gaffelriggen var nærmest enerådende både på kuttere og mindre skonnerter til den ble utkonkurrert av bermudariggen.

Et sentralt elementet for denne riggtypen er et rundholt med en gaffelformet klo i den enden som festes inn mot masten. Det øverste liket på gaffelseilet, gaffelliket, festes til eller settes opp til denne bommen, som altså kalles gaffelen. På større skip stod gaffelen fast mens mindre skip hadde løs gaffel med fast seil.

Gaffelens ytre ende kalles piggen. Denne kontrolleres ved hjelp av piggfallet, mens fallet inn mot masten kalles klofallet.

Under lettvindsseilas førte mange gaffelriggede båter gaffeltoppseil mellom gaffelen og masten.

I europeiske farvann ble gaffelriggen brukt på skip med en, to og tre master. Større skip ble gjerne fullrigget. I USA ble det derimot bygd store skonnerter med fire, fem, seks og syv master og gaffelrigg.

Colin Archer konstruerte og bygde den første norske losbåten med gaffelrigg i 1886.