Fritz Haarmann
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Språk: Denne artikkelen trenger språkvask og korrektur for å oppnå en høyere språklig standard.
Fritz Haarmann (født Friedrich Heinrich Karl Haarmann 25. oktober 1879 i Hannover, død 15. april 1925) var en massemorder i Tyskland. Haarmann ble i 1925 dømt for 27 mord i perioden 1923 til 1925.
Haarmann lokket med seg unge gutter hjem med løfte om mat og ly. Der misbrukte han dem seksuelt før han bet over strupen på dem. Deretter skar han kjøttet av likene, som han solgte til den uvitende befolkningen i Hannover. Haarmann ble halshogd i 1925.
Innhold |
[rediger] 1879–1900: Oppvekst
Fritz' mor var 41 da hun fødte ham, den yngste av seks barn.[1] Og gjennom oppveksten hans oppfordret hun ham til å leke med dukker istedenfor mer maskuline leketøy. Han hadde flere søsken med sosiale problemer, og forholdet til faren var intet annet enn ille. Faren [2], truet med å sende sønnen på et mentalsykehus, mens Fritz truet med å fortelle politiet om et drap som faren visstnok skulle ha begått nede ved jernbanestasjonen. De eneste gangene de samarbeidet var når de var ute, og stjal. Eller når de kom i retten, da hjalp den ene den andre ut av fengsel. Den eneste personen Fritz hadde et godt forhold til var hans egen mor. Da hun døde var søsteren Emma den eneste familien Fritz hadde. De andre søsknene var avstøtende personligheter, som så seg selv og ingen andre.
Den lille informasjonen man har om hans barndom viser at hadde en utbredt feminin oppførsel, og en nytelse i å forårsake frykt, og angst.
[rediger] Erna Loewert, og militæret
Da Fritz ikke klarte utdannelsen som låsesmed ble han sendt på militærskole av sin far. Han var en lydig soldat, og en godt trenet kropp. Men på grunn av epileptiske anfall måtte han sendes hjem. Snart kom det anklager om misbruk av barn nesten hver dag, og like etter hans attende bursdag ble han sendt til asyl. Her ble han utsatt for et eller annet traume som skulle påvirke ham resten av livet. Sikkerheten i asylet var dårlig, og etterhvert flyktet Haarmann fra det og dro til Sveits.
Han vendte tilbake til Hannover i 1899. I 1900 hadde han faktisk et normalt forhold med den kraftig bygde Erna Loewert. Forholdet fikk velsignelser fra begge foreldres hold, og håpet det skulle gjøre slutt på den ensomme Fritz Haarmann. Men Haarmann forlot henne til fordel for et liv i hæren. En medsoldat [3] sa at han var en lydig soldat, og lagde et miljø av kameratskap, entusiasme, og vilje i gruppen sin. Igjen ble Haarmann sendt ut av hæren, på grunn av enda et epileptisk anfall.[4]
[rediger] 1900–1920
Han, og faren kranglet mye, og faren prøvde igjen å få sønnen sendt til asyl, men legen sa at han bare var moralsk mindreverdig En tredel av de neste tyve årene var Haarmann i fengsel, og varetekt. I 1914 ble han dømt til fem års fengsel for å ha ranet et varehus. Han slapp ut i 1918, og ble med en gjeng smuglere, dette tjente han stort på, og siden han også var informant for politiet fikk han også mye mer frihet i sitt arbeide. Selv om han var mentalt ustabil var Haarmann forberedt, og kalkulerende i alle sine kriminelle gjerninger. Misbrukene fortsatte, men partene skammet seg ofte for mye til å anmelde ham.
[rediger] Slakteren fra Hannover
Haarmann var ikke stygg av utseende, vennlig mot andre, og en velbygd mann. Så snart snart atmosfæren ble pressende forsvant et hvert uttrykk i ansiktet hans. Etterforskerne skjønte at de hadde med å gjøre en mann av dype kontraster. Innimellom passet han godt på hva han sa, og var kalkulerende av natur. Men like fort kunne han bli snakkesalig, og hyperaktiv, konstant søkende etter sympati, og oppmerksomhet. Han plukket og dro nervøst i fingrene sine konstant. Og var veldig feminin av natur.[5] Selv om utseende hans «var langt fra ondskapsfullt», ifølge Hannover politiet, gikk han likevel inn i historiebøkene, som Tysklands mest profilistiske morder.
Fritz Haarmann var kriminelt aktiv allerede som ung, han ble arrestert flere ganger for bl.a svindel og lommetyveri, av de litt mer grusomme fortellingene tilhører barnemisbruk, som ifølge ham selv, bare var for nytelsens skyld. Haarmann var også en informant for politiet, og fortalte flere ganger om naboer, og venners små kriminaliteter.
Den 25. september 1918 rømte en gutt ved navn, Friedel Roth fra sin mor. Han sa at han ikke ville vende hjem før hans mor «var snill igjen». Flere venner av gutten hjalp politiet med informasjon, noe som til slutt ledet dem til Kellerstrasse 27. Der fant politiet Haarmann i seng med Roth, i det han var iferd med å forføre guttungen.[6]
Tyskland var bosted for mange hjemløse, noe Haarmann utnyttet seg av. Han utlot seg til å være bl.a politimann, og brakte med seg unge menn som sto på jernbanestasjonen i Hannover til huset hans i Kellerstrasse. Der misbrukte han dem seksuelt før han bet strupen over på dem. Deretter tok han klærne av likene, og solgte dem, også solgte han kjøttet deres. Kroppene dumpet han i elva Leine.
[rediger] Hans Grans
I september 1919 møtte Haarmann den unge, Hans Grans.En simpel tyv som hadde rømt hjemmefra, og solgte nå klær på jernbanestasjonen i Hannover. Grans gikk opp til den offentlig homoseksuelle Haarmann,og tilbød å prostituere seg selv for penger. Utrolig nok utviklet det seg et vennskap dem imellom, Grans flyttet inn hos Haarmann [7]
[rediger] Stillheten: Mars 1919–12. Februar 1923
I Mars 1919 klarte ikke Fritz å komme seg unna fengselsstraffen for forførelsen av Friedel Roth lenger, han var blitt dømt til å sitte i fengsel fram til desember 1920. Grans dro rundt i Tyskland i denne perioden, og stjal, fram til deres forening julen 1920. Deretter var alt stille og rolig, fram til august 1921. Da dukket de to tyvene opp som velklede,ordentlige herremenn, og fikk stor respekt blant den lokale befolkningen. Men de to mennene hadde andre intensjoner enn utseende tilsa, og kom seg fram ved å tigge, eller stjele klær, for så å selge det.
Tidlig i 1922 flyttet de til Neuestrasse 8, i hjertet av det hjemsøkte området i Hannover. Haarmann tjente godt, han fikk penger for klærne han hadde stjålet, i tillegg til uførestrygd, fordi han hadde en kronisk lidelse [8] .For å toppe dette hadde han nylig blitt en informant for politiet. Haarmann lurte alle, og ble en lovens oppholdsmann, og fortalte politiet om alle kriminelle hendelser, unntatt sine egne naturligvis. Utrolig nok fikk Haarmann stor respekt for klærne han solgte, og han fikk ryktet som «de hjemløses ivaretaker». Hans åpenbare homosexualitet gjorde at ingen turde å komme med noen teorier for hvor han hadde funnet klærne.
[rediger] Drapsbølgen 12. februar 1923–14. juni 1924
I 1923 stoppet Haarmann to unge menn på togstasjonen i Hannover, han utga seg for å være politikonstabel som inspiserte venterommene. Den mindre attraktive ble sendt bort, og Fritz Franke ble med den falske konstabelen hjem. [9]
Iløpet av denne perioden mener man at de to eksporterte to ofre i uken til det svarte kjøttmarkedet. En av kundene ble faktisk bekymret for kjøttet de hadde kjøpt, og gikk til politiet. Men de sa kun de skulle være glad for å ha fått tak i slik et fint stykke svinekjøtt i de vanskelige tidene.[10]
[rediger] Avslørelsen
- Den 17. mai fant noen barn en hodeskalle i en elv nær slottet Herrenhausen
- Den 29. mai dukket enda en hodeskalle opp på elvebankene.
- Den 13. juni ble hele byen rystet da enda to hodeskaller dukket opp i elvens utløp.
En obduksjon avslørte at de to første kraniene var av menn, mellom 18, og 20 år.Og den siste hodeskallen var fra en gutt,ca. 12 år gammel.
Til å begynne med trodde man at etterlevningene kom fra det anatomiske instituttet i Gottingen. Eller at det var gravrøvere som hadde kastet de ut i elven. Men dette var kun teorier, og mysteriet fikk enda mer publisitet når en guttunge fant en pose med menneskeben. Det ble etterhvert umulig for politiet å holde disse grusomme funnene hemmelig, mens antallet forsvunnede bare økte, og økte.[11]. Bebyggelsen i Hannover var rystet,Den syvende søndag etter påske, gikk mange ned i elvene for å lette etter menneskelevninger, på bakgrunn av at de trodde det kunne være en varulv som gikk fri. Da flere menneskeben ble funnet, ble elven Leine demmet opp. Der fant man mer enn 500 menneskeben etter mer enn 22 personer. Etterforskningen viste at det var menn mellom 14-18 som hovedsakelig var ofrene. Halvparten av benene hadde ligget i vannet så lenge at de hadde blitt slitt ned av vannet. Og ryktene sa at det var blitt solgt menneskekjøtt på det offentlige marked.
Enhver tyv, og person med seksuelle avvik ble tatt inn i retten. Og takket være utmerket detektivarbeid, og en mengde tilfeldigheter ledet alt til en Friedrich Haarmann. Mannen var allerede kjent hos politiet som en "langer" av klær, og kjøtt. I tillegg var han kjent for sin offentlige homoseksuelle legning.
[rediger] Rettssaken
Haarmann valgte å tilstå for politiet, han fortalte og at Grans var med på drapene. De ble begge stilt for retten i Desember 1924. Under rettssaken satt han selvsikker, og uttrykksløs, mens han konstant avbrøt et hvert vitne som kom fram, med både protester og anklager. Rettssaken varte i 14 dager. Haarmann ble dømt for 27 mord [12], Grans for et.
Retten oppfylte ikke noen av Haarmanns ønsker[13], Haarmann ble dømt til halshogging, han gav fra seg en lang tilståelse mens han satt i fengsel og ventet på dommen.Der han bl.a sa at hans seksuelle perversjon kom av lysten til å ville drepe. Haarmann ble halshogd den 15. april 1925
[rediger] Haarmanns brev
[rediger] Første Brev
Mens Haarmann ventet på å bli halshugd fant politiet et brev til Albert Grans, far til Hans Grans. Brevet var på fire sider, og ble skrevet mens Haarmann ble kjørt til politistasjonen. Der sto det bl.a at Hans Grans ble uskyldig dømt for mord, at det var politiet sin feil, og fordi han selv ønsket hevn. Han skriver også at han håpet at Grans ville tilgi ham for hans hevn, og menneskelighet.
Man har aldri funnet ut hva den egentlige meningen bak dette brevet var. Om det var pga. Haarmanns faktisk hadde samvittighetskvaler, eller om han gjorde det for å få utsatt dødsdommen sin. Ekspertene mener at dommen gitt av Hannover retten var upassende, og at Haarmann ble satt under press av visse autoriteter gjennom hele rettssaken. Fritz Haarmann drepte mannen han elsket, gjennom det tyske justissystemet.
[rediger] Andre Brev
I det andre brevet sto det at han, (Haarmann) aldri ville dø. Og lurte på hvordan det føltes når de fikk vite at Hans Grans ble uskyldig dømt.
[rediger] De 27 ofrene
Haarmann hevder at han drepte over 40 menn, her er listen over de 27 mordene han ble dømt for:
NB! Denne listen inneholder etymologiske feil
| Dato | Navn | Alder |
|---|---|---|
| 12. februar 1923 | Fritz Franke | 17 |
| 20 mars 1923 | Wilhelm Schulze | 17 |
| 17 mai 1923 | Hans Keimes | 17 |
| 23 mai 1923 | Roland Huch | 15 |
| ? mai 1923 | Hans Sennefeld | 20 |
| 25 juni 1923 | Ernst Ehrenberg | 13 |
| 24 august 1923 | Henrich Strauss | 18 |
| 24 september 1923 | Paul Bronischewski | 17 |
| ? september 1923 | Richard Graf | 17 |
| 12 oktober 1923 | Wilhelm Erdner | 16 |
| 25 Oktober 1923 | Hermann Wolf | ? |
| 27 oktober 1923 | Heinz Brinkmann | 13 |
| ? november 1923 | Adolf Hannappel | 17 |
| 6 desember 1923 | Adolf Hennis | ? |
| 5 januar 1924 | Enrst Spiecker | 17 |
| 15 januar 1924 | Heinrich Koch | ? |
| 2 februar 1924 | Willi Senger | 20 |
| 8 februar 1924 | Hermann Speichert | 15 |
| 6 april 1924 | Alfred Hogrefe | 17 |
| ? april 1924 | Hermann Bock | 23 |
| 17 april 1924 | Wilhelm Apel | 16 |
| 26 april 1924 | Robert Witzel | 18 |
| 9 mai 1924 | Heinz Martin | 16 |
| 25 mai 1924 | Friedrich Abeling | 10 |
| 26 mai 1924 | Fritz Wittig | ? |
| 5 juni 1924 | Friedrich Koch | 16 |
| 14. juni 1924 | Erich de Vries | 17 |
[rediger] Tillegg, referanser og notater
- ^ Hun ble veldig syk av fødselen, og var de siste 12 årene av sitt liv for det meste til sengs.
- ^ En togkjører
- ^ William Burke, ikke morderen
- ^ Han lå på sykehus i fire måneder for dette anfallet, han fikk en diagnose som sa at han hadde et mentalt illebefinnende, og at han derfor ikke kunne tjene i hæren igjen.
- ^ Selv om Haarmann hadde en maskulin kropp, vrikket han på rumpen når når han gikk, slikket seg om leppene, og blunket når han ville skjule sin nervøsitet, eller flauhet.
- ^ Haarmann påsto til politiet i 1925 at han faktisk hadde gjemt hodet til et av sine offer i det samme rommet.
- ^ «De utviklet et bånd av galskap, og spirituell parasitisme»-Utdrag fra en psykologisk evaluering
- ^ Under hans tjenestegjøring i militæret fikk han flere ganger epeleptiske anfall
- ^ Haarmann hevdet senere at Grans uventet hadde kommet inn i rommet, og sett liket av Franke,sett sjokkert på Haarmann og simpelthen sagt:«Når skal jeg komme tilbake?». Dette kan også være en del av Haarmanns hevn mot Grans.(se #Haarmanns brev)
- ^ Rettsmedisineren som så på kjøttet var overbevist om at det var svinekjøtt, utrolig nok.
- ^ I 1923 var mer enn 600 som var meldt savnet
- ^ Haarmann ble forarget over dette, og spurte:«Hvorfor blir jeg dømt for 27 mord, når jeg husker godt over 40?».
- ^ Haarmann ville halshugges på markedsplassen,og ville at det skulle stå:"Her ligger massemorderen,Haarmann" på gravsteinen.
[rediger] Film og Litteratur
[rediger] Film
- The Deathmaker ("Totmacher, Der") (1995)
[rediger] Litteratur
- Margit Sandemo Sagaen om Isfolket
- Maria Tartar: Lustmord. Sexual Murder in Weimar Germany. Princeton UP, 1995.
- Thomas Kailer: Werewölfe, Triebtäter, minderwertige Psychopathen.
- Bedingungen von Wissensgenerierung.
- Der Fall Haarmann.
- Bolitho, W. Murder for Profit (1926)
- Lessing, T. Monsters of Weimar: Haarmann – The Story of a Werewolf (1993)
- Marriner, B. A New Century of Sex Killers (1992)
- Wilson, C. and D. World Famous Serial Killers (1992)
[rediger] Kilder
[1]-Polsk side med informasjon om massemordere
[2]-Artikkel om Fritz Haarmann fra det Engelske Wikipedia
Bolitho, W. Murder for Profit (1926)
Lessing, T. Monsters of Weimar: Haarmann – The Story of a Werewolf (1993)
Marriner, B. A New Century of Sex Killers (1992)
Wilson, C. and D. World Famous Serial Killers (1992)
