Fregatt
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Språk: Denne artikkelen trenger språkvask og korrektur for å oppnå en høyere språklig standard.Fregatt er et mellomstort krigsskip
Betegnelsen har variert over tid, mest alminnelig er den brukt om mellomstore krigsskip. På 1700-tallet ble fregatter også brukt som handelsskip. Selve størrelsen kan variere fra slagskips størrelse, til de minste korvetter, og er i seg selv ikke noen fullverdig og detaljert definisjon på en enkelttype skip. Man skiller oftest mellom fregattene fra seilskutetiden og fregattene fra den andre verdenskrig og senere.
Innhold |
[rediger] Seilskutetidens fregatt
En fregatt var en fullrigger, med tre skværriggede master. Den var mellomstor, rask og fungerte som en sveitsisk armékniv i de europeiske marinene som tok den i bruk. Til forskjell fra mange andre skip, ble gjerne fregatten beholdt i tjeneste i fredstid grunnet forholdsvise lave kostnader.
[rediger] Historikk
Begrepet fregatt har eksistert siden det syttende århundre. Det ble først brukt av franskmennene (fr. frégate). Utviklingen av skipstypen tok forskjellige retninger hos de store skipsbyggernasjonene på denne tiden. Man ser klare forskjeller mellom de franske og britiske fregattene under Napoleonskrigene.
[rediger] Begynnelsen
Rundt 1650 var skipstypen i sin sprede barndom. De fleste mariner fikk behov for oppklaringsfartøy for rekognosering, kaperbekjempelse og kryssing over store havsområder. Dette kom i tillegg til de større linjeskip som var under utvikling. I England hadde man delt inn krigsskip etter antall kanoner. Betegnelsen Sixth Rate ble brukt om skip med 16 kanoner og Fifth Rate om skip med 32 kanoner. På det tidspunktet var ennå ikke sjøtaktikk utviklet utover det vanlige mêléesammenstøt hvor de større krigsskipene skulle ha assistanse fra de mindre under kamp og på reise. Få år senere da linjetaktikken var etablert og videreført til et punkt der sterk artilleristyrke var kritisk viktig, ble de mindre fartøyene tildelt andre roller. De ble benyttet mer til rekognosering som «flåtens øyne» og til kryssertokt for å oppbringe mindre fartøy og for å stoppe kapere som hjemsøkte de europeiske farvannene på siste halvdel av 1600-tallet.
I starten var de første fregattene minatyrversjoner av linjeskipene med ett lukket kanondekk. De hadde også et åpent dekk med kanonporter i bakken foran, og halvdekket med et hyttedekk øverst.
Nederlenderne og de nordeuropeiske mariner valgte å bruke en allerede utviklet skipstype, pinasse, som allerede var kjent som hurtigseilende med skarpe linjer i skroget til dette formålet. De nordeuropeiske mariner, inkludert den svenske og danske-norske orlogsflåten, bygget sine fregatter på basis av den nederlandske praksis med pinasse som utgangspunkt, men med et utseende som miniatyrer av de større linjeskipene.
Engelskmennene på sin side foretrakk mer lavtliggende fartøyer med et åpent kanondekk. Siden forfølgelse var ansett for å være viktig, var kanonene normalt gruppert forover eller akterover med få kanoner midtskips. Dette ble likevel forandret etter kort tid fordi man i Cromwells regjeringstid så en hurtig utvikling fra den enkle fregatten med kun et kanondekk med tyve kanonporter til en todekker, som mer korrekt kan betraktes som det minste linjeskipet, med 50 kanonporter. Med artilleriets økte betydning frem mot 1660, ble disse skipene senere kalt great frigates.
Fregatten som skipstype utviklet seg gradvis gjennom den siste halvdelen av 1600-tallet, før engelskmennene vendte tilbake til sitt forrige design, nå kalt Sixth Rate. Denne skipstypen hadde 8 til 18 kanoner etter 1660, mens franskmennene i 1670-årene utviklet en ny skipstype kalt frègates lègéres med mellom tyve og tretti kanoner.
I Middelhavet hadde engelsk skipfart fått et omfang som gjorde det nødvendig for engelske krigsskip å beskytte handelsfartøyene mot nordafrikanske pirater. Det ustadige været med mye vindstille førte til at piratene utviklet hurtige piratskip. De var en krysning mellom ro- og seilfartøy, de såkalte «galeifregatter» med stor seilføring og årehull mellom, eller under kanonportene.
Danmark-Norge tok etter engelskmennene, ikke minst da man så fordelen for innenskjærs seiling og muligheten til å manøvrere i havneanlegg i vindstille. Dette ble demonstrert i praksis ved Slaget ved Møn i 1677. Engelskmennene videreutviklet sine galeifregatter inn i de overdimensjonerte demi-batterie, fregatter med et høyt åpent kanondekk og et dekk med både årehull og kanonporter med mellom 36 og 42 kanoner totalt. De ble faktisk krigsskip med to dekk, mer i tråd med linjeskipene. Franskmenn, dansker og nordmenn tok etter, men valgte å ha kanonene kun på øverst dekk, som på Løvendals Galei, eller bare få kanonporter, som på flere av de berømte kaperfartøyer som La Glorie fram til 1715.
[rediger] Fregattens seiler inn på arenaen
I årene mellom 1690 og 1720 pågikk flere, viktige, maritime kriger som også angikk landenes handelsflåter siden de både hadde betydning for forsyningssituasjonen og for økonomien.
Kaperreder, som Dunkerque, hadde fremstående skipsbyggerne som så behovet for hurtigseilende fartøyer med nok slagkraft, uten å kreve stort mannskap. Etter hvert dukket det opp mindre, så større kaperfartøyer.
I Sverige dukket de første forgjengerne opp som den store Illerim(36) og Vita Örn(30). Disse to skipene er i ettertid ansett som de første «sanne fregatter».
Fra 1715 til 1745 var det fred i Europa. Videreutvikling av krigsskipene gikk langsomt. Demi-batterie fregatter med ett eller to kanondekk var fremdeles dominerende i Royal Navy og i Frankrike, men det var et feilskritt som i 1745 gjorde at begge parter hadde få, velegnede fregatter til patruljeoppdrag. I 1741 bygde skipsbyggeren Blaise Olliver en lett fregatt, Medée(26), med kun et åpent kanondekk og et lukket dekk, i likhet med Vita Örn bygget tretti år før.
Suksessen med denne lette fregatten førte til et byggingsprogram med hele 30 skip i Frankrike og dermed var skipstypen fregatt etablert med sin egen form. Todekks-, demi-batterie fregatter og galei-fregatter ble umoderne rundt 1750 og tilsidesatt av den nye skipstypen. Den imponerte engelskmennene så meget at de kopierte franskmennene, og bygde sine første fregatter, Unicorn(28) og Lyme, i 1747. Men mens franskmennene satset på kjappe raid med kort kamp satser engelskmennene på langvarig kamp og mye røft vær. Derfor fikk de engelske fregatter en mer robust konstruksjon, noe høyere kanondekk og litt høyere kledning på bakken og akterskipet.
[rediger] Storhetstiden
Rundt 1750 ble fregatten et allsidig og alminnelig krigsskip med klart definerte oppgaver også i fredstid ettersom kontroll av egne territorialfarvann hadde fått stor betydning. Samtidig var de tidlige, spesialiserte skipstypene, som linjeskip, en del av en krigsflåte ment for sjøslag og maktdemonstrasjoner. Dessuten representerte de en sterkt økonomisk belastning siden de var dyre i drift. I Danmark-Norge ble de fleste krigsskip lagt i opplag. Fregatten fikk en mer dominerende rolle både i fredstid og i krisetid i hundre år framover.
I Frankrike, Storbritannia og Sverige hadde man kommet fram til den rette konstruksjonen som skulle utgjør en fregatt med standard bevæpning på mellom 28 og 36 kanoner og en besetning på mellom 150 og 200 mann. Halvdekket og bakken blir satt sammen ved kubrygger på hver reling så kanondekket ble med tiden lukket med bare et åpent rom midtskips tilbake. En kapprustning mellom Storbritannia og Frankrike var startet under den Østerrikske arvefølgekrigen når det gjaldt skipsartilleriet. Først bruke franskmennene 8-punds, deretter 12-punds kanoner. Britene svarte med større kaliber og stykkvekt. I 1770 hadde kaliberet på hovedskytset økt til 18-pund. Samtidig var antall kanoner økt, men ikke på bekostning av seilegenskaper eller egenskapene til sjøs. I 1790 hadde den største fregatten i alminnelig tjeneste 38 kanoner med 18-punds kaliber.
Kapprustningen måtte til slutt resultere i større fregatter. Frankrike satset tradisjonelt mest på hurtigseilende egenskaper og sterk ildkraft i tråd med sin tro på kaperkrigføring og raid ute på havet der man skulle beseiret de mindre eller likverdige motstanderer og seile vekk fra de sterkeste. I 1785 kom den første store fregatten, Pomone, med 40 kanoner oppstilt på ett kanondekk som var 48,5 m langt samt på bakken. Fregatten målte 1240 tonn og var praktisk talt likevrdig med et linjeskip som bare var litt større og hadde et ekstra kanondekk.
Da Pomone var erobret av briterne i 1794, oppdaget de at det var 24-punds skyts på kanondekket og det førte til rabalder siden de da hadde hugget tre 64-kanoners linjeskip. De startet byggingen av en kopi av Pomone som fikk nevnet Endymion.
Amerikanerne var interessant i overveldende ildkraft mot likeverdige motstanderer og eksperimenterte i 1790-årene med en ny skipsklasse av United States, Constitution og President. Resultatet var blandet, for man hadde bygget 44-kanoners fregatter med to dekk som krevde for mange menn og for mange kanoner av grov kaliber. Etter 1800 gikk de tilbake til 38-kanoners fregatter med mindre kaliber. Men under krigen i 1812 viste de amerikanske «superfregatter» seg suverent overlegne med en ildkraft fra hele 54 kanoner på Constitution alene. Kanondekket var nå nesten helt lukket og halvdekket var blitt til et dekk sammen med bakken i hele skipets lengde med bare en mindre åpning midtskips som gav et delvis åpen kanondekk.
Suksessen i 1812-1814 inspirerte mange stater til å bygge likende fregatter med et lukket og et åpent kanondekk. De kunne kalles dobble fregatter med to lag skyts. Den nye konstruksjonsmetoden som ble utviklet av Thomas Seppings tillot et hopp i dimensjoner for trebygde krigsskip på 1800-tallet. Det var ikke lenger umulig å bygge store, lange skip på opptil sytti meter. Som før ledet franskmennene an med den nye 60-kanoners La Belle Poule bygget i 1834 som det første med helt lukket kanondekk og med fullstendig artilleri på begge dekk og med ubrutte relinger fra for til akter.
[rediger] Dampens æra
Dampmaskineri kom på begynnelsen av 1800-tallet og det oppstod et ønske om å integrere den nye teknologien i en fregatt som nå var like lang og bare halvparten så massiv som et linjeskip. Etter å ha prøvd skovlhjul på et par fregatter innså britene at maskineriet var sårbart og lite hensiktsmessig siden for mange kanoner måtte vike til fordel for skovlhjulene. Løsningen kom med propellen. Rundt 1850 fikk man så fregatter med dampmaskin som kunne seile som før eller bruke dampkraft overført via propell.
I de siste to tiår på midten av 1800-tallet fram til midten av 1860-årene kom det enorme superfregatter i flere land, inkludert Norge. I Storbritannia ble superfregatten Undaunted sjøsatt i 1861, 76,2 m lang og 16,09 m bred i vannlinjen med en vekt på 4100 tonn. De kanskje største superfregatten som noensinne var sett, var søsterskipene Mersey og Orlando bygget i 1859-1861 på 5643 tonn med en lengde på hele 102,41 m i vannlinjen og 40 store kanoner. Det fantes et tredje søsterskip, Warrior, bygget i jern med panserplater og som var 115,87 m langt. Med det hadde superfregatten utviklet seg inn i bredsides panserskip.
Den tradisjonelle fregatten etter 1865 forble ikke aktive krigsskip lenge. Nyere skipstyper kunne overta mange av fregattens tradisjonelle oppdrag, for eksempel krysseren.
[rediger] Den moderne fregatt
Den moderne fregatt stammer fra lette eskortekrigsskip fra den andre verdenskrig, større enn korvetter men mindre enn destroyere (jagere). Disse har hatt merkbart mindre slagkraft enn sine storebrødre i engelske Royal Navy, og har kun kunnet operere virkelig effektivt i kystnære områder som patrulje- og eskortefartøy. Begrensningene gjaldt ikke kun bestykning, da fregattene gjerne ble lavere prioritert og fikk dårligere maskineri og mindre drivstoffkapasitet. Fregattene var ofte i strid med tyske ubåter, uten å ha grunnlag for å kunne prestere bedre enn jagerne. Fregattene tilhørte ikke større kampgrupper på grunn av sin dårlige pansring, og var ikke tiltenkt sjøslag.
Etter andre verdenskrig fikk fregattene bedre bestykning i form av radarstyrte raketter for mål i luften, på sjø og på land, noe som særlig økte deres evne til å ta opp strid med fiendtlige fly. For fregattenes historie er det viktig å merke at slagskipene stort sett forsvinner ut av verden på denne tiden, det samme gjør til en mindre grad krysserne. På et generelt plan minsker størrelsen på krigsskip, og flere oppgaver gis til eksisterende skip. Norges egen Oslo-klasse fregatter er eksempler på amerikanske Dealey-klasse eskortejagere - disse har små og større kanoner, synkeminer, skrogmontert sonar og torpedoer.
Årene 1950-1960-1970 er fregattene fortsatt primært tiltenkt eskorteoppdrag, men spesialiseringer er utbredt: Mens noen fregatter bygges med tanke på å holde unna fiendtlige fly og raketter (såkalt AAW - Anti Aircraft Warfare), er andre designet for å skulle jakte på ubåter (ASW - Anti Submarine Warfare). AAW tar i bruk SAM (luft til bakke-missil), chaff og andre metoder for å ødelegge eller lure fienden og/eller hans ammunisjon, mens ASW fokuserer på bruk av torpedoer, synkeminer, sonar og lignende for å finne og ødelegge den fiendtlige ubåt, alternativt bare forhindre angrep på viktige skip.
I dag er det meget vanlig at en fregatt har mulighet til å ta opp kamp med både fiendtlige fly og raketter, sjø- og landmål samt ubåter. Veldig viktig for en fregatts mulighet til å kunne føre strid mot fiendtlige ubåter er dets eget helikopter, i Norges tilfelle brukes Westland Lynx under utfasing til NH-90. Helikoptrene er gjerne bestykket med lettvektertorpedoer og dyppesonar, noe som gjør dem til uvurderlige våpen- og lytteplattformer, en forlenget arm hos fregattkapteinen som også i større grad kan assistere skipbrudne.
Fregatter forekommer med all slags framdriftsmaskineri, fra dampturbiner til dieselmotorer og atomreaktorer. Skipene har ofte en maksfart på over 25 knop, gjerne 30 knop for de aller raskeste. I dag er det en voksende trend å konstruere skipene så deres radarsignatur er minimert (etter såkalt Stealth-prinsipp), slik som med den norske fregatt-klassen Fridtjof Nansen. Slike konstruksjoner er tradisjonelt enkle å se, kjennetegnet ved store, dekkende flater som får skipene til å ligne på klosser.
