François-René de Chateaubriand
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
François-René de Chateaubriand (født 4. september 1768 i Saint-Malo, død 4. juli 1848 i Paris) var en fransk adelsmann, politiker, forfatter, diplomat og militær. Han var Frankrikes utenriksminister i perioden 1822–1824, men er i dag best kjent som forfatter.
Chateaubriand var høyadelig og tilhørte emigrantarmeen som bekjempet den franske revolusjonen. Han sluttet seg først til Napoleon Bonaparte, men ble senere en av Napoleons sterkeste kritikere. Sammen med Madame de Staël blir han regnet som grunnleggeren av den franske romantikken, samt en av dem som førte til at kristendommen ble gjeninnført i Frankrike under Napoleon.
[rediger] Bibliografi
- Essai historique, politique et moral sur les révolutions anciennes et modernes, considérées dans leurs rapports avec la Révolution française (1797)
- Atala (1801)
- René (1802)
- Génie du christianisme (1802)
- Les Martyrs (1809)
- Mémoires de ma vie (1809)
- Itinéraire de Paris à Jérusalem (1811)
- De Buonaparte et des Bourbons (1814)
- Les Natchez (1826)
- Voyage en Amérique (1827)
- Études historiques sur la chute de l’Empire romain (1831)
- Essai sur la littérature anglaise (1836)
- Le Congrès de Vérone (1838)
- La Vie de Rancé (1844)
- Mémoires d'outre-tombe, utgitt posthumt (1848).
I tillegg er flere andre verk av Chateaubriand bevart: kritiske artikler, utrykte verk (Abencerrages, Moïse, tragedier, diverse lyrikk, politiske avhandlinger), samt oversettelsen Le Paradis perdu, av John Milton (Paradise Lost).
 |
Commons: Chateaubriand – bilder, video eller lyd |
