Festning Holland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Festning Holland omfatter den delen av Nederland som ble ansett som et strategisk kjerneområde mellom 1922 og 1940. Ved et eventuelt angrep måtte dette området kunne holde stand mot fiendtlige angrep i lengre tid, og ble dermed betraktet som landets siste forsvarslinje. Området som ble beskyttet av festning Holland sammenfaller grovt sett med det som nå (2008) kalles Randstad. Innenfor dette området befinner store deler av provinsene Noord- og Zuid-Holland og Utrecht seg, og byene Amsterdam, Leiden, Den Haag, Rotterdam, Dordrecht og Utrecht.

I forsvarslinjen var blant annet naturlige barriérer som elver og kanaler, Maas og Waal på sydflanken og Grebbelinjen i øst. I nord lå blant annet Stelling van Den Helder ved Den Oever og et anlegg ved Kornwerderzand.

Mot slutten av den annen verdenskrig hadde engelske og kanadiske tropper avskåret rundt 150 000 tyske soldater som befant seg innenfor «festning Hollands» grenser fra kontakt med de øvrige tyske troppene.

[rediger] «Festningen»

Begrepet «Festning Holland» ble brukt uformelt som et samlenavn for vest-Nederlands permanente forsvarsverker frem til 1922. Etter en reorganisering av landets forsvar ble da commando Vesting Holland opprettet, og begrepet også tatt i bruk offisielt.

Festningen var delt inn i fire kommandoområder, hver med ansvaret for en del av dets grense:

• Nordfronten: Wijk aan Zee-Edam i Noord-Holland, den nordlige delen av den tidligere Stelling van Amsterdam,
• Østfronten: Muiden-Utrecht-Gorinchem i provinsene Noord- og Zuid-Holland og Utrecht, den tidligere nye hollandske vannlinjen,
• Sydfronten: Biesbosch-Hellevoetsluis i Zuid-Holland,
• Vestfronten: Nordsjøkysten.

De eksisterende forsvarslinjene og stillingene, slik de ble bygget etter loven om festninger fra 1874, hadde under første verdenskrig vist seg å være så sårbar at de ikke ble ansett for å være egnet til å beskytte områdene som ble inundert (oversvømmet). Inundering var fremdeles en god forsvarsteknikk, men festningssystemet var taktisk sett foreldet.

Landet skulle nå forsvares av en feltarmé (ned.: Veldleger), som var en mobil hær bestående av reservister. Denne skulle være basert i «Festning Holland», og ha denne som operativ base. I 1926 ble nesten alle festningsverk utenfor «Festning Holland» lagt ned, et av unntakene var Stelling van Den Helder. De andre fortifikasjonene ble tatt i bruk som depoter eller kaserner.

[rediger] Litteratur

• Visser, H.R. og Wieringen, J.S. van (2002), Kazematten in het Interbellum, Utrecht: Stichting Menno van Coehoorn, ISBN 90 5881 065 8.