Erstatningsutmåling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.

Erstatningsutmåling er et fagområde innenfor erstatningsretten.

For utmåling av en erstatning kreves at

1. det foreligger en erstatningrelevant skade,
2. det finnes et ansvarsgrunnlag
3. det er årsakssammenheng mellom skaden og ansvarsgrunnlaget.

Ettersom erstatningsretten generelt ikke opererer med naturalerstatning, blir det en relativt stor utfordring å finne mål på skadens virkning for den skadde. Et knust vindu i en bygning forårsaket ved skyld (eller evt. obj.ansvar) skal skadevolder enten erstatte fysisk med ny, eller betale en utmålt erstatningssum.

Denne summen skal bekoste vindu, innsetting, fjerning av glass mv. MEN, det er viktig å være oppmerksom på at skadelidte i prinsippet har krav på "full erstatning" målt mot hva tapet ikke ville ha vært om skaden ikke tenkes borte. Kundeflukt fra en restaurant et halvt døgn mens vi venter på glass og normal virksomhet f.eks. Er det en påregnelig og dessuten adekvat erstatningsmessig størrelse som skal erstattes, kanskje av en uheldig med likevel culpøs skadevolder?

Under skrives bare litt om 'utmålingen' i 'person erstatningssaker'. Utmålingen er ofte langt vanskeligere å beregne/kalkulere/spå, enn i eksemplet med knust restaurantvindu hvor bl.a. skadebegrensning var mulig.

For personer følger erstatningens sum i kroner, delvis ut av reglene for menerstatningsom er knyttet til [Folketrygdes http://www.lovdata.no/all/nl-19970228-019.html] tabell med G-regulering. Når en (eller flere) sakkyndige har fastsatt invaliditetsgrad (15% eller mer), så følger utmålingen av forskrifter til Folketrygd loven[1]. Også Førerulykkeforsikringen som ofte er kr. 200.000 for 100% medisinsk invaliditet utmåles etter denne prosenten, eller for 15% invaliditet 15% av kr. 200.000. Det skal svares rente for begge fra ulykkestidspunktet.

Den andre "store" erstatningsposten er skadelidtes tap av ervervsinntekter. Denner følger bare indirekte uføregraden (påvirker nok inntekter utgifter etter konkret vurdering), og skal forsøkes tallsatt eller beregnet ut fra FAKTISK tap fra ulykkeshendelsen/skaden frem til oppgjørstidspunktet. I praksis er det ofte stor strid om posten fordi oppfatningen av den nye forutsetning kan fortolkes på flere måter og under hensyn til hva som ville ha vært inntekten om "skaden tenkes borte".

Den tredje "store" erstatningsposten angår fremtidige inntekter. Denne posten blir oftest gjenstand for minst like stor nyanseringsmulighet og spådomskunst. Man regner normalt med yrkesutøvelse som ved skaden, men dette prinsippet kan sjelden brukes for unge skadelidte midt i en yrkes eller karrierevei.

Begge de foregående postene skal dessuten skatteberegnes for EN SITUASJON når skaden tenkes borte, og bl.a. den faktiske situasjon for tiden som har gått, og en beregnet situasjon for tiden som skal komme altså fremtiden.

Beviskravet er "sannsynliggjøring" av forskjeller, altså det ene 50% mer trolig enn det andre.

UTGIFTER som skadelidte har hatt og som skadelidte vil få, i forhold til det som ville ha vært situasjonen dersom skaden tenkes borte, skal skadelidte også ha dekket fullt ut. For personerstatninger vil dette typisk være nye medisinutgifter, legebehandlingsutgifter, reise til lege og behandling, utredninger mv.

På generelt plan har en skadelidt over årene dessuten tusenvis av småkroner som går med til å organisere skadelindring og bl.a. selve erstatningssaken og som ikke ville ha vært der dersom skaden tenkes borte.

Beviskravet for pådratte utgifter "anses nødvendig", og for fremtidige utgifter "sannsynliggjøring" av bl.a. hjelpebehov. Beviskravet praktiseres med vekslende strenghet av domstolene.

Inn under inntektstap går også kompensasjon for manglende utføring av arbeid i hjemmet, på hytta og får kapitaliserende objekter som skadelidte er forhindret fra å utføre eller utføre mindre av. For en håndverkskyndig huseier eller en dyktig hobbyreparatør kan slike tap utgjøre mange tusen kroner pr. år. Mange norske menn bygger ved egeninnsats opp til halvparten av sin bolig selv, slik at det for en person i 40 års alderen som pga. 50% medisinsk uførhet blir forhindret fra å gjøre det han (hun) ville ha gjort, kan oppstå store økonomiske tap, og ikke minst velferdsmessig tap for ikke å kunne gjøre det man har størst "glede" av og som kan omdannes til kapitaliserte verdier. De som bor sammen med skadelidte har en viss innretningsplikt mht. å overta oppgaver, men det finnes klare grenser for dette ut over lettere husarbeide. Snømåking og utvendig boligvedlikehold erstattes derfor med en årlig sum etter rettspraksis og kan ikke forskyves over på en ektefelle med skrale bein f.eks.

En erstatningssum for fremtiden skal kapitaliseres eller neddiskonteres til nåtidsverdi, og Høyesterett har de senere årene benyttet en kapitaliseringsfaktor på 4,5-5%. Det legges altså til grunn at en større erstatningssum vil kunne langtidsplasseres og gis en reell forrentning på 4-5%.

Det hører med at også skatteulemper ved kapitalutbetalinger skal erstattes av skadevolder. For unge skadelidte kan både utgiftserstatningen og fremtids erstatningene for inntekter derfor bli mindre "etter skatt". Standard skatte påslag etter rettspraksis er nå ca. 20%

Det benyttes avanserte dataprogrammer slik at advokatene ved å justere på %-enheter mv. kan ende opp med svært ulike tall. Det blir bl.a. av denne grunn nokså grove skjønn dommerne baserer seg på fordi datamateriale og beregningsprogrammer bare blir av veiledende art i forhold til "korrekt" full erstatning.

I utmålingssaker som går for domstolene brukes mye tid og energi på hver side til å lage vekselvis tvilsmomenter og overbevisningsmomenter.

Forsikringsselskapene har noen ganger tatt til orde for standardiserte ersatninger for utgifter i fremtiden som ikke omfattes av det offentlige helsevesenets ytelser.

På den annen side har skadelidte nok behov for relativt hurtig oppgjør i stedet for å bli gjort til mangeårig beregningsobjekt.

De som har fordeler av all tvil som kan skapes er stort sett bare advokater. Disse lever svært godt av å behandle eller forhandle om oppgjør, og av å prosedere saker for domstolene