Edward Bruce
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Edward Bruce (ca. 1276 - 14. oktober 1318) var konge av Irland og jarl av Carrick. Han var også den yngre broren av Robert Bruce, den senere kong Robert I av Skottland, og støttet brorens kamp for den skotske tronen og var hans nærmeste støttespiller. Edward Bruce døde i slaget ved Faughart, Irland.
Edward Bruce hadde flere titler; lord av Galloway fra 1308, hertug av Carrick, konge av Irland (1316-1318).
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Edward var sønn av Robert Bruce, jarl av Carrick, 6. lord av Annandale, og Marjorie av Carrick, 3. grevinne av Carrick. Hans fødselsdato er ukjent, men som den andre av fem brødre var det sannsynligvis ikke lenge etter at hans eldste bror som ble født 1274.
Etter at Robert Bruce overga seg til England i 1302 ble Edvard Bruce plassert hos prinsen av Wales, den framtidige kong Edvard II av England (1307-1326).
Edward kjempet ved broren Robert Bruces side i hans kamp for den skotske tronen, inkludert hans desperate tid på flukt og da han drev geriljakrig mot engelskmennene. De tre yngre brødrene Nigel, Thomas og Alexandre ble all fanget og henrettet av engelskmennene i denne perioden, men Edward overlevde. Han hadde en aktiv og viktig rolle i å erobre og ødelegge de engelskbesatte festningene i sørvestlige Skottland, og han var en av de som hadde egen kommando i slaget ved Bannockburn den 23. og 24. juni 1314.
En gang mellom 1309 og 1313 ble Edward jarl av Carrick, en tittel som hans morfar Neil av Carrick, 2. jarl av Carrick, hadde før ham, tilsvarende med hans mor og hans eldre bror.
[rediger] Sønn utenfor ekteskap
Et forhold til Isabella, datter av John av Stathbogie, 9. jarl av Atholl, endte i en sønn utenfor ekteskap, Alexander Bruce som senere skulle komme til arve farens jarldømme. Edward sviktet deretter Isabella for å kunne gifte seg med Isabella av Ross. Det var begynnelsen på ondt blod mellom ham og David av Stathbogie, 10. jarl av Atholl, broren av den forlatte Isabella. I 1314, umiddelbart før slaget ved Bannockburn, tok David hevn ved å angrepe det skotske forsyningsdepotet ved Cambuskenneth Abbey.
[rediger] Overkonge av Irland
[rediger] Historisk bakgrunn
På begynnelsen av 1300-tallet hadde ikke Irland hatt en overkonge («High King», konge over andre konger) siden Ruaidri mac Tairrdelbach Ua Conchobair som ble avsatt ved den normanniske invasjonen i 1169. Landet var delt mellom ulike irske klaner, normanniske baroner og engelske lorder som alle styrte over sine ulike deler av Irland.
I 1258 forsøkt mange av klanene å ble enige om igjen å enes under én overkonge. De valgte Brian O’Neill til å inneha tittelen, men mange av klanene ville likevel ikke støtte ham og han ble slått i slaget ved Downpatrick i 1260.
[rediger] Tilbud om tronen
I visshet om at kun kollektiv enighet kunne vinne tilbake Irlands frihet besluttet Donal O’Neill og de fleste av de andre irske lordene om skyve sine personlige uoverensstemmelser til side og invitere den yngre broren til kong Robert I av Skottland til å bli den nye kongen av Irland. Edvard II av England som allerede kalte seg for «lord av Irland» opponerte.
Robert Bruce elsket denne idéen og mente at et uavhengig Irland ville bli til stor hjelp og støtte for Skottland. Han fikk visjonen om en stor-gælisk allianse; en allianse mellom Irland og Skottland ved at begge land hadde en etnisk og kulturell arv til felles, men også en felles arvefiende i England.
25. mai 1315 gikk Edward Bruce og tusener av tidligere arbeidsledige skotske krigere i land på Irland hvor de hurtig fikk støtte fra tallrike grupper av irsk fotsoldater fra alle de store irske klanene. Året etter, 1. mai 1316, ble Edward kronet som konge av Irland ved Dundalk. I september kom hans bror Robert over med skotske forsterkninger.
[rediger] Sult
Den irsk-skotske alliansen ble en suksess og vant slag eller slag. På mindre enn et år hadde de det meste av Irland under sin kontroll, men i begynnelsen av 1317 brøt massesult ut over det meste av landet. Det var en del av Den store europeiske sulten som oppsto i årene 1315-1318, og for Irlands vedkommende i årene 1315-1317. Det skapte store vanskeligheter for kong Edward til å skaffe proviant for hærstyrken. Sulten var et resultat av feilslåtte avlinger og hans eget feilgrep i å la hærstyrken vilkårlig herje og plyndre landområdene. Det skapte også en økt irsk motvilje mot ham. Kort tid etter måtte Robert Bruce reise tilbake til Skottland for å håndtere regjeringen av sitt eget kongedømme, men lovte broren mer hjelp og flere frivillige. I løpet av det neste året gjorde de anglo-normanniske baronene lite for å gjenerobre tapt land ettersom sulten gjorde de vanskelig for begge parter.
[rediger] Ekteskap
Edward fikk dispensasjon til å gifte seg med Isabella av Ross, datter av William MacTaggart, 3. jarl av Ross, den 1. juni 1317. Det kortvarige ekteskapet ga ingen barn.
[rediger] Drept ved slaget ved Faughart
Edward klarte nesten å erobre Dublin, senteret for engelsk dominanse, i februar 1317.Sent på sommeren 1318 marsjert derimot John de Bimmingham og hans hærstyrker mot Edvard Bruce. Den 24. oktober 1318 ble den irske hærstyrken sønderslått i slaget ved Faughart. Edvard selv ble drept og Irland ble igjen etterlatt uten en samlende leder.
[rediger] Historiske følger
Dette var det nest siste forsøket til de samlede klanene til å ene landet under en overkonge. I 1595 hadde lederen for den nordlige delen av O’Neill-klanen (hele O’Neill eller «Ui Niall» hadde tidligere for bortimot 700 år vært Irlands kongelige famile). Hugh O’Neill, 2. jarl av Tyone, begynte et opprør mot Elizabeth I av England som i utgangspunktet var vellykket, men etter flere tidlige seirer ble irlenderne beseiret kort tid før dronningen døde i 1603.
Opprørets fiasko, kombinert med andre faktorer, ført til jarlenes flukt til Spania i 1607. Alle nasjonalistiske ledere som kom senere foretrakk en irsk uavhengighet basert på tanken om en republikk isteden for gjenoppvekkelsen av den gamle føydale overkonge-tanken.
[rediger] Kilder
- Barrow, GWS. Robert Bruce and the Community of the Realm of Scotland, 1976.
