Driveplikt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Driveplikt er i Norge en plikt til å holde dyrket mark i hevd så den ikke forfaller, eller blir ubrukelig som dyrkingsjord. Driveplikt er fastsatt i tre ulike lover.

Innhold

1 Jordloven
2 Konsesjonsloven
3 Odelsloven
4 Se også
5 Bakgrunnsstoff

[rediger] Jordloven

Prinsippielt er driveplikten fastlagt i jordlovens § 8:

§ 8. Vern av dyrka jord.
All dyrka jord som kan gi grunnlag for lønsam drift skal haldast i hevd.
Kommunen og fylkesmannen kan leggja ned forbod mot tiltak som kan føra til
at dyrka jord vert vanhevda. Kommunen skal gi tilråding om tiltak som bør 
setjast i verk dersom jord ligg vanhevda eller unytta.
Finn departementet at dyrka jord er vanhevda eller ligg unytta, 
kan det gi eigaren eller leigaren pålegg om kva tiltak han skal 
setje i verk for at jorda etter tilhøva kan gi lønsam drift.
Eigaren kan og påleggjast å leiga jorda bort for ei tid av inntil 10 år.
For dyrka jord som ikkje kan gi grunnlag for lønsam drift, kan departementet gi pålegg 
om at jorda skal plantast til med skog, eller tiltak av omsyn til kulturlandskapet.
Om pålegg ikkje er etterkome når fristen er ute, kan departementet gjera avtale om 
bortleige av heile eller delar av jorda for ei tid av inntil 10 år.
Pålegg kan givast på slike vilkår som er nødvendig av omsyn til dei føremåla lova skal fremja.

Eieren trenger ikke selv å drive jorden, det holder at den leies ut eller lånes bort, slik at jorden holdes i hevd. Reglene om driveplikt er imidlertid ganske "ulne" og gjenstand for skjønn.

Både vilkåret om at arealet kan betegnes som "dyrket mark", vilkåret om at det skal være mulig å drive arealet med overskudd ("lønnsom drift"), og vilkåret om at jorden blir "vannhevdet" er gjenstand for skjønnsmessige vurderinger som kan prøves for retten.

Tvangstiltakene som loven tillater at det offentlige iverksetter er blitt svært lite praktisert. Tidligere inneholdt jordloven også en mulighet for ekspropriasjon av dyrket mark som ikke holdes i hevd, men denne muligheten ble fjernet ved lovendring som trådte i kraft i 2007, da den nesten aldri hadde vært benyttet.

[rediger] Konsesjonsloven

Etter konsesjonslovens § 5, skal den som overtar en eiendom konsesjonsfritt på grunn av nært slektskap til selgeren (til og med barn av søsken) drive den selv i minst 5 år, eller leie bort jorden i minst 10 år. Driveplikten etter konsesjonsloven gjelder bare for eiendommer med enten minst 100 dekar totalareal eller minst 20 dekar dyrket mark.

Tvangstiltak etter mislighold av vilkårene i § 5 i konsesjonsloven er at eiendommen kan selges etter reglene om tvangssalg, og dette er hjemlet i lovens § 19. I likhet med etter jordloven, er tvangstiltak som følge av «vanhevd» etter konsesjonsloven blitt svært lite praktisert.

[rediger] Odelsloven

Odelsloven har også regler om bo- og driveplikt i § 27:

«§ 27. Den som tek over eigedom ved odelsløysing, har plikt til å busetje seg på eigedomen
innan 1 år og bu der og drive den i 10 år. Den som elles tek over eigedom som han har 
odelsrett til har plikt til å busetje seg på eigedomen innan 1 år og bu på og drive den i 5 år.»

Ved vanlig overtakelse på odel er ikke driveplikten personlig, men ved odelsløsning er det eieren selv som må drive bruket. Også etter odelsloven er driveplikten gjenstand for tolkning.

Tvangstiltak som følger av mislighold av reglene i § 27, er at andre odelsrettshavere kan søke gården løst på odel selv om de er dårligere odelsberettigede, og dersom gården er ervervet ved odelsløsning, kan den tidligere eieren kreve eindommen tilbakeført, dersom ingen odelsberettigede gjør krav på den (§ 28). Dersom ingen av disse melder sin interesse, kan departementet sette en frist for eieren til å søke om konsesjon (§ 29).