Detensjonsrett

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Detensjonsrett er retten til å holde tilbake sin egen ytelse i et gjensidig bebyrdende kontraktsforhold så lenge ikke avtalemotparten leverer sin ytelse, eller ytelsen er mangelfull. I utgangspunktet vil en forsinkelse med å yte i henhold til avtalen utgjøre mislighold (kontraktsbrudd), men dette vil ikke være tilfelle der en lovlig kan utøve detensjonsrett. Dette har sammenheng med prinsippet innen obligasjonsretten om «ytelse mot ytelse», som går ut på at ytelsesplikten er betinget av at motparten også yter. Begrunnelsen for regelen er at ens egen ytelse skal kunne tjene som sikkerhet for at motparten oppfyller sin forpliktelse, i tillegg til at detensjonsretten vil kunne utgjøre et effektivt pressmiddel for å få motparten til å oppfylle.

Der den ene parten har ytet kreditt kan detensjonsrett i utgangspunktet ikke gjøres gjeldende. Dette kan imidlertid stille seg annerledes der man har klare holdepunkter for å anta at avtalemotparten ikke vil kunne oppfylle på det senere tidspunktet han har plikt til det, det vil si at det foreligger såkalt antesipert mislighold.

Reglene om detensjonsrett er et allment obligasjonsrettslig prinsipp, det vil si at prinsippet gjelder på ulovfestet grunnlag for alle typer av avtaler. Særlige regler som er utslag av prinsippet er imidlertid lovfestet, blant annet i kjøpsloven, avhendingsloven og håndverkertjenesteloven.

Retten til å tilbakeholde ting som tilhører andre kalles retensjonsrett (tilbakeholdsrett).