Den irske uavhengighetskrig
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den irske uavhengighetskrig eller den anglo-irske krig ble utkjempet mellom britiske regulære styrker og irske geriljaenheter fra IRA mellom januar 1919 og juli 1921. IRA regnet seg som Irlands rettmessige hær, underlagt parlamentet Dáil Éireann som ble opprettet i 1918. Krigen endte da britene tilbød våpenhvile for å kunne forhandle frem en avtale, noe som endte opp i den anglo-irske traktat.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Irske republikanere har tradisjonelt satt begynnelsen på uavhengighetskrigen til Påskeopprøret i 1916, da Den irske republikk ble proklamert. I et ideologisk perspektiv er ikke dette helt uriktig, ettersom opprettelsen av Den irske republikk i 1919 ble tilbakedatert til 1916, men det var ingen organiserte krigshandlinger før Det første Dáil hadde gjort sitt vedtak og erklært krig mot den britiske administrasjonen i Dublin.
[rediger] Krigsutbruddet
Det er bred enighet om at den første krighandlingen fant sted 21. januar 1919, da IRA-melemmer under Dan Breen drepte to konstabler fra Royal Irish Constabulary (RIC) som eskorterte en sprengstofftransport ved Soloheadbeg i Tipperary. Breen handlet på eget initiativ, men i et klima hvor det var klart at det dreide seg om en krigshandling og ikke et enkeltstående tyveri av sprengstoff. Samme dag var Dáil Éireann samlet i Mansion House i Dublin, hvor det ble vedtatt en uavhengighetserklæring og et krav om at britiske militærganisoner skulle evakueres. Tre dager etter angrepet ble det erklært unntakstilstand i det sørlige Tipperary.
[rediger] Krigen sprer seg
IRA-medlemmer begynte å angripe britisk offentlig eiendom, stjele våpen og penger og drepe fremtredende medlemmer av den britiske administrasjonen. Den første embetsmannen som ble myrdet var magistraten John Milling i Westport i Mayo (grevskap), som hadde fenglset frivillige for å samle seg ulovlig og drive eksersis.
Opprørerne kopierte taktikken boerne hadde brukt under boerkrigen: Raske, målrettede raid uten uniform. Noen republikanske ledere, som Eamon de Valera, ønsket å benytte konvensjonell krigføring, ettersom dette kunne bidra til å legitimere republikken i andre nasjoners øyne. Men Michael Collins og andre IRA-ledere, som hadde mer praktisk erfaring, var motstander av slik taktikk, fordi de hadde sett hva det førte til i 1916, da hele ledelsen for opprøret ble arrestert og mange ble henrettet.
Voldsbruken var i begynnelsen svært upopulær i befolkningen, men britenes svar i form av brutalitet, ødeleggelse av privat eiendom, tilfeldige arrestasjoner og drap fikk holdningene til å gradvis snu seg. I begynnelsen av 1920 nektet havnearbeidere i Dublin å losse krigsmateriell, og de fikk snart følge av transportarbeiderne i Irish Transport and General Workers Union. Flere hundre fikk sparken, men flere sluttet seg til streiken. Britene måtte hente over togførere fra England for å få flyttet tropper via jernbane.
I mars 1920 drepte IRA for første gang en person anklaget for spionasje. Tidlig i april ble 400 forlatte RIC-brakker brent ned, sammen med nesten hundre skattekontorer. Noen dager senere begynte fanger i Mountjoy fengsel en sultestreik for å få status som politiske fanger. Dette førte til store støttedemonstrasjoner i Dublin, fulgt av en dags generalstreik. Det ble bestemt at de sultestreikende som ikke var dømt skulle løslates, men på grunn av en misforståelse ble alle sluppet fri. Under feiringen av løslatelsene skjøt soldater fra Highland Light Infantry inn i en ubevæpnet menneskemengde i Miltown Malbay. Tre ble drept og ni såret. Grevskapets likskuemann fant ni soldater og politimenn skyldige i mord, og utstedte arrestordrer, men dette ble ikke fulgt opp av andre myndigheter.
Arthur Griffith anslo at i konfliktens første 18 måneder utførte britiske styrker 38 720 raid mot private hjem, arresterte 4982 mistenkte, utførte 1604 væpnede angrep, forårsaket betydelig ødeleggelse i 102 byer og drepte 77 ubevæpnede republikanere eller andre sivile. Et av Griffits fremste bidrag under krigen var å opprette Dáil Courts, irske domstoler som virket parallelt med de britiske, og erstattet dem etterhvert som IRA moralske autoritet og territorielle kontroll vokste.
IRAs hovedmål gjennom hele krigen var Royal Irish Constabulary, som for det meste hadde irske katolikker som medlemmer, ettersom de så RIC som britenes øyne og ører i Irland. Medlemmene og brakkene var svært utsatt, og var en viktig kilde til våpen for IRA. RIC hadde 9700 mann stasjonert i 1500 brakker spredd over hele landet. I april 1919 oppfordret Dáil til å utstøte RIC-medlemmer fra samfunnet, noe som førte til en kraftig demoralisering av styrken etterhvert som folk i stadig større grad vendte ryggen til dem. Antallet som sa opp steg, og antallet nye rekrutter falt. Noen RIC-medlemmer begynte å gi IRA informasjon. I løpet av krigen ble 363 RIC-medlemmer drept og 510 såret.
[rediger] Michael Collins og IRA
Michael Collins var en viktig drivkraft i uavhengighetsbevegelsen. Han var finansminister i Den irske republikk og leder for IRAs etterretningsenhet, og aktivt involvert i å skaffe penger og våpen til IRA. Collins etablerte et effektivt nettverk av spioner innenfor Dublin Metropolitan Police og forskjellige deler av den britiske administrasjonen. Spesielt var spioner innenfor Dublinpolitiets G Division viktig. Denne spesialenheten var dypt hatet av IRA, ettersom medlemmene av den ofte identifiserte republikanere som ellers hadde vært ukjent for britiske soldater eller Black and Tans. Collins opprettet The Squad, en gruppe som hadde som sin eneste oppgave å identifisere «G-men» og andre agenter for britene og eliminere dem. Fra 1919 begynte Collings også å ta livet av etterretningsoffiserer i RIC. En del av målene deres fikk en advarsel, og kunne velge å forlate Irland og dermed redde livet; noen valgte å gjøre dette.
IRAs øverstkommanderende var Richard Mulcahy, som hadde ansvar for å organisere og koordinere IRA-enhetene rundt om i landet. I teorien måtte både Mulcahy og Collins stå til ansvar over for forsvarsministeren, Cathal Brugha. I praksis hadde Brugha bare en kontrollfunksjon. Mye av ansvaret lå også på de lokale lederne, som Liam Lynch, Tom Barry, Sean Moylan, Sean MacEoin og Ernie O'Malley, som i stor grad organiserte geriljaaktivitetene etter eget initiativ. Gjennon hele konflikten hadde IRA sine største konsentrasjoner i Munster og Dublin, med bare mindre grupper i andre deler av landet.
På papiret hadde IRA tatt over 100 000 mann fra Irish Volunteers, men Collins anslo at bare omkring 15 000 faktisk var i tjeneste i løpet av krigen, med omkring 3000 i tjeneste til enhver tid. I tillegg kom kvinneorganisasjonen Cumann na mBan og ungdomsbevegelsen Fianna Éireann, som bidro med transport av våpen, etterretning og innkvartering av IRA-soldatene.
IRA hadde, særlig et stykke ut i krigen, stor hjelp fra sivilbefolkningen, som for det meste nektet å gi opplysninger til RIC og britiske soldater, og ofte skjulte IRA-medlemmer som var på flukt. I september 1919 førte dette til at britene begynte med en uoffisiell represaliepolitikk. I Fermoy i Cork brant de nest de viktigste forretningene i byen etter at en britisk soldat hade blitt drept. Det samme skjedde senere i Limerick, Balbriggan og andre steder, og førte til sterk økning i støtten til IRA både i den irske befolkningen og internasjonalt.
I april 1919, etter flere IRA-raid, sluttet skattevesenet å fungere i det meste av Irland. Befolkningen ble oppfordret til å bruke pengene til Collins' nasjonallån, slik at republikkens regjering kunne få inn penger. Magistraten Alan Bell fra Balagher fikk i oppgave fra britene å spore opp pengene som gikk inn i dette fondet. Innen 26. mars 1920 hadde han klart å konfiskere over 71 000 pund fra Sinn Féins hovedkvarter, og han var i ferd med å beslaglegge mer som han hadde funnet i forskjellige banker. Men den dagen ble han trukket av en trikk i Dublin og skutt tre ganger i hodet. Innen årets utgang hadde nasjonallånet fått inn 357 000 pund. Mye av dette var skattepenger; det ble fortsatt betalt skatt til lokalmyndighetene, men ettersom Sinn Féin-medlemmer kontrollerte disse ble ikke pengene gitt videre til britene.
Da Eamon de Valera kom tilbake fra USA, hvor han hadde forsøkt å få anerkjennelse for republikken, krevde han i Dáil at IRA måtte slutte med bakhold og mord som gav britene mulighet til å fordømme hæren som en terrororganisasjon. I stedet skulle de begynne med konvensjonell krigføring. Dette var helt urealistisk, og ble umiddelbart avvist.
[rediger] Britenes respons
Da Royal Irish Constubulary begynte å miste grepet om konflikten ble Black and Tans opprettet. De 7000 medlemmene var for det meste rekruttert blant engelske og skotske veteraner fra første verdenskrig. Offisielt var de en reserve innen RIC, men i realiteten var de en uavhengig paramilitær styrke. Etter å ha blitt satt inn i konflikten i mars 1920 fikk de raskt et rykte for drukkenskap og disiplinproblemer som skadet den britiske regjeringens moralske ry i Irland mer enn noen annen faktor. Black and Tans tok represaliene mot irske byer til nye høyder, med brenning og plyndring av Trim, Templemore, Balbriggan og andre steder. I juli 1920 ble også Auxiliary Division, med 2214 tidligere offiserer fra British Army, satt inn. De fikk et like dårlig rykte som Black and Tans for sin behandling av sivilbefolkningen, men var mer effektive ettersom de hadde bedre disiplin og var mer villige til å møte IRA i kamp. Represaliepolitikken ble ikke offisielt bekreftet, men Lord Hugh Cecil oppsummerte den slik: «Det virker som om det er enighet om at det ikke forekommer noe slik som represalier, men at de har god effekt».
I august 1920 vedtok Det britiske parlamentet Restoration of order in Ireland Act. Alle likskuedomstoler ble suspendert, på grunn av det store antallet arrestordrer som ble utstedt på medlemmer at de britiske styrkene. De ble erstattet av militære granskningsdomstoler. Historikere har tolket dette skrittet dithen at David Lloyd George valgte å slå ned opprøret fremfor å forhandle. Dermed fortsatte voldsspiralen fra sommeren, og det ble en kraftig økning i antall voldsepisoder fra november 1920 til juli 1921.
[rediger] Krigen fra november 1920 til juli 1921
21. november 1920 drepte Collins Squad fjorten britiske etterretningsagenter, kjent som Cairo Cang, på forskjellige steder i Dublin. Som svar på dette kjørte Black and Tans i lastebiler inn på Croke Park, en av Gaelic Athletic Associations baner, under en fotballkamp og begynte å skyte tilfeldig inn i folkemengden. Fjorten ubevæpnede sivile ble drept og 65 såret. Senere samme dag ble to republikanske fanger og en venn som tilfeldigvis hadde blitt pågrepet sammen med dem «skutt under fluktforsøk» i Dublin Castle; det var klart for alle parter at det dreide seg om en ekstrajudisiell henrettelse. Denne dagen ble kjent som Bloody Sunday.
Utenfor Dublin var det grevskapet Cork som var åstedet for de hardeste kampene. Mange av taktikkene som etterhvert ble standard for de britiske styrkene ble først prøvd ut i Cork, som ødeleggelse av privat eiendom og drap på ledende republikanere. I mars 1920 ble Tomás Mac Curtain, borgermesteren i Cork, skutt ned og drept foran sin kone i sitt hjem. Morderne hadde svertede ansikter, men ble sett når de løp tilbake til den lokale politibrakken. Mac Curtains ettefølger Terence MacSwiney ble arrestert og døde under en sultestreik i Brixton fengsel i London i november, sammen med to andre IRA-fanger. Juryen ved Mac Curtains likskue gav en beslutning om mordtiltale mot David Lloyd George, distrikspolitiinspektøren Swanzy og andre. Swanzy ble senere drept i Lisburn. 11. desember 1920 ble sentrum i Cork brent ned av britiske soldater, og brannvesenet ble nektet adgang til gatene hvor det brant; dette var som represale for et bakhold i byen.
Cork fikk også de første flying columns, mobile IRA-enheter på omkring hundre mann som kunne utføre raske angrep og så skjule seg ute på landet, i områder de kjente langt bedre enn de britiske soldatene. Flere av de britiske regimentene ble kjent for å drepe fanger, blant annet Essex Regiment. 28. november 1920, en uke etter Bloody Sunday, angrep en IRA-enhet under Tom Barry en Auxiliaries-patrulje i Kilmicheal i Cork, og drepte sytten av de atten som deltok i patruljen. Grevskapene Cork, Kerry, Limerick og Tipperary ble satt i unntakstilstand 10. desember. Kort tid etter, i januar 1921, utførte britene de første offisielle represaliene, da de brant syv hus i Midleton i Cork. I mars svarte Dáil med å formelt erklære krig mot Storbritannia.
Frem til våpenhvilen var et faktum i juli 1921 vokste voldsbruken stadig. Mer enn 1000 mennesker ble drept mellom januar og juli 1921, det vil si omkring 70% av det totalte antall drepte i løpet av hele konflikten. I tillegg ble omkring 4500 IRA-medlemmer eller antatt IRA-sympatisører internert.
1. februar 1921 fant den første henrettelsen under unntakslovene sted, da Cornelius Murphy fra Millstreet ble skutt i Cork. Den 28. februar ble seks andre skutt, også i Cork. Totalt ble 14 IRA-medlemmer henrettet etter dom i løpet av krigen.
19. mars 1921 fant Crossbarry-bakholdet sted. Tom Barrys omkring 100 menn kjempet mot omkring 1200 britiske soldater. IRA-soldatene unngikk såvidt å bli fanget i en britisk knipetangmanøver, og drepte mellom ti og tretti briter. To dager senere angrep IRA i Kerry et tog nær Killarney, og drepte anslagsvis tyve britiske soldater; to IRA-menn og tre sivile omkom også. De fleste kampene var av mindre skala enn dette, men det var også andre bakholdsangrep av en viss størrelse. Det var også vanlig at bakhold slo feil, som ved Upton og Clonmult i Cork i 1921, der henholdsvis fem og tolv IRA-soldater falt. Etter slike mislykkede bakhold fulgte gjerne en bølge av drap på informanter, ekte eller innbilte, innenfor IRA.
IRAs største tap skjedde i Dublin. 25. mai 1921 okkuperte flere hundre mann fra Dublinbridagen Custom House, som rommet lokaladministrasjonen i hovedstaden, og satte fyr på bygningen. Symbolsk skulle aksjonen vise at britene ikke kunne styre Irland. Men militært var aksjonen en fiasko, med fem falne IRA-mann og over åtti fanger. Det stod klart at IRA ikke klarte å stå imot britiske styrker i konvensjonell kamp. Men, i motsetning til hva mange hevdet, det stoppet ikke IRA i Dublin fra å fortsette striden. I mai utførte IRA 107 angrep i Dublin, og i juni 93, en ubetydelig nedgang.
I juli 1921 var situasjonen verre for IRA; det var kronisk mangel på våpen og ammunisjon. IRA hadde også vært, som Richard Mulcahy uttrykte det, «ute av stand til å presse britene ut av noe større enn noen passelig store politibrakker».
Mange militærhistorikere har konkludert at IRA kjempet en stort sett vellykket geriljakrig, som presset den britiske regjeringen til å konkludere at de ikke kunne seire militært. Da våpenhvilen kom var mange repulikanske ledere, blant annet Michael Collins, sikre på at dersom kampen fortsatte særlig mye lenger ville den stoppe opp av seg selv på grunn av våpenmangelen. Det ble derfor laget planer for å «bringe krigen til England», ved å bombe økonomiske mål som havnen i Liverpool. Det hadde blitt utført noen aksjoner i England, som nedbrenningen av nitten lagerbygninger i Liverpool i november 1920. Våpenhvilen førte til at det ikke ble noen opptrapping; senere skulle IRA ta i bruk en slik strategi for å nå andre mål.
[rediger] Krigen i nordøst juli 1920 til juli 1922
I Government of Ireland Act 1920 forsøkte den britiske regjeringen å løse konflikten ved å opprette to selvstyrte områder, Nord-Irland og Sør-Irland, med hvert sitt parlament. Dáil Éireann ignorerte dette, men unionistene i Ulster grep sjansen til å opprette sin egen regjering. Under uavhengighetskrigen forekom det også sammenstøt i denne delen av øya, men av en annen karakter. Men det ellers var kamper mellom IRA og britiske styrker var det i nord-øst, og spesielt i Belfast, oftest sekterisk vold mellom katolikker og protestanter, som politisk oftest var henholdsvis nasjonalister og unionister.
Mens IRA var mindre aktive i denne delen av landet enn ellers, følte unionistene at de var beleiret, og de slo tilbake mot det katolske samfunnet i Nord-Irland. Unionistenes ledere aksepterte stort sett dette, og politiet tok del i slike angrep.
Voldsspiralen begynte for fullt sommeren 1920. Den 17. juli det året ble den britiske obersten Gerard Smyth drept av IRA i Cork, etter å ha holdt en tale der han oppfordret RIC til å utføre represalier mot sivilbefolkningen. Smyth var fra Banbridge i Down, og drapet utløste hevnaksjoner mot tilfeldige katolikker i Banbridge og Dromore. Den 21. juli marsjerte lojalister til Harland and Wolff i Belfast, hvor de tvang over 7000 katolikker og venstreorienterte protestanter til å forlate arbeidsplassene sine. Det brøt ut opptøyer i Belfast og Derry, med omkring førti drepte og mange som ble hjemløse på begge sider. Michael Collins foreslo en boikott av varer fra Belfast som svar på angrepene, og Dáil vedtok en begrenset boikott 6. august og en mer total boikott mot slutten av året.
22. august 1920 ble RIC-inspektøren Swanzy, som nevnt ovenfor, skutt ned og drept i Lisburn i Antrim. For å hevne dette brant lojalister ned katolske boligområder i Lisburn. Flere ble senere tiltalt for dette, men det er ingen tegn til at politi eller soldater forsøkte å stoppe angrepene mens de fant sted.
Etter en roligere perioden begynte drapene igjen våren 1921. IRAs nordlige enheter ble satt under press fra lederne i Dublin. Deres økte aktivitet førte med seg nye hevnaksjoner mot den katolske befolkningen. I april 1921 drepte IRA i Belfast to Auxiliaries i byens sentrum, og samme natt ble to katolikker drept på Falls Road. 10. juli utførte IRA et bakholdsangrep mot britiske styrker på Raglan Street i Belfast, og uken etter ble 16 katolikker drept og 216 katolske hjem brent ned som hevn.
Det var for det meste Ulster Volunteer Force (UVF) som stod for voldsbruken fra lojalistenes side. De skal også angivelig ha fått hjelp av politiet, hæren og reservepolitiet Ulser Spesial Constabulary, gjerne kjent som B-Specials. Denne avdelingen var i stor grad rekruttert blant medlemmer av UVF og Orange Order, og historikeren Michael Hopkinson har beskrevet dem som «et offisielt godkjent UVF»[1]
Mens kampene i sør og vest stort sett endte med våpenhvilen av 11. juli 1921, fortsatte voldshandlingene på samme nivå inntil sommeren 1922. Fra begynnelsen av 1922 var det også sammenstøt mellom IRA og britiske styrker langs grensen. Collins startet en hemmelig IRA-offensiv mot Nord-Irland i april 1922, og denne varte til juni. Da hadde IRA blitt splittet på grunn av den anglo-irske traktat, men en periode kjempet begge fraksjoner sammen i nord. Det ble utført flere mors på polikere og andre, og det største enkeltsammenstøtet kom tidlig i juni, da britiske styrker måtte bruke artilleri for å tvinge ut en IRA-gruppe fra landsbyen Pettigo. Syv IRA-menn falt, seks ble såret og fire ble tatt til fange. Dette var den siste større konfrontasjonen mellom IRA og britene i denne perioden, men det ble utført flere angrep mot både den katolske og den protestantiske befolkningen også lenger utover i juni.
Collins mente at den britiske generalen Henry Hughes Wilson var anvarlig for angrep mot katolikker i nord, og fikk ham myrdet i Belgravia i London. Dette mordet bidro til å utløse den irske borgerkrig. Etter Collins' død i august 1922 førte Fristaten en langt mindre aggressiv politikk overfor Nord-Irland.
Totalt døde 557 mennesker i politisk og sekterisk vold i Nord-Irland mellom juli 1920 og juli 1922. Av disse var 303 katolikker (inkludert både sivile og IRA-medlemmer), 172 protestanter (sivile og UVF-medlemmer) og 82 fra RIC eller British Army. Hele 452 av de 557 ble drept i Belfast. Fra katolsk/nasjonalistisk side har volden i perioden blitt kalt en pogrom mot den katolske befolkningen, ettersom 58% av ofrene tilhørte en gruppe som utgjorde 35% av befolkningen, og de var dermed kraftig overrepresentert.
[rediger] Tapstall
Utenom de 557 som ble drept i Nord-Irland var det over 1400 drepte i resten av Irland. 363 var polititjenestemenn, 261 var fra British Army, omkring 550 fra IRA (inkludert 14 offisielle henrettelser) og omkring 200 var sivile ofre.
[rediger] Referanser
- ^ Hopkinson, Irish War of Indpendence, s. 158
