Den guddommelige liturgi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Den guddommelige liturgi er Den ortodokse kirkes ord for messe, og står i den bysantiske tradisjon. I liturgien tilbes det uforståelige mysterium Gud (Treenigheten) og foreningen av den guddommelig og menneskelig natur i Jesus Kristus (inkarnasjonen). I den guddommelige liturgi fremstilles og gjennoppleves frelseshistorien på en dramatisk måte. Frelseshistorien omhandler historien fra da Gud skapte verden, menneskenes fall fra Gud, Jesu inkarnasjon og gjerning på korset og fremtiden da Gud skal gjenskape verden.

[rediger] Ulike guddommelige liturgier

• Chrysostomosliturgien, oppkalt etter Johannes Chrysostomos.
• Basil den stores liturgi

Liturgiene er forholdsvis like i struktur og innhold.

[rediger] Liturgiens ledd (ordo)

Liturgien har tre hoveddeler:

I Proskomedien

Presten og diakonen forbereder gudstjenesten ved syndsbekjennelse og bønner. Til hvert liturgisk plagg de tar på seg, ber de bestemte bønner og gjør forskjellige riter. De gjør også i stand nattverdselementene («slaktingen av lammet»).

II Katekumenes liturgi (missa catechumenorum)

Innledes med ordene: «Lovet være Faderens, og Sønnens og Den hellige Ånds rike nå og i evighet.» I denne delen fremføres en rekke sanger, salmer og bønner. Spesielt viktig er her den «lille inngang» der presten tar boken med evangeliene og gir den til diakonen. De bærer den gjennom den nordlige port i ikonostasen og ut i kirkens skip. Handlingen symobliserer Jesu komme til jorden (inkarnasjonen). Til slutt leses dagens epistel- og evangelietekst eventuelt etterfulgt av en preken.

III De troendes liturgi (missa fidelium)

Denne delen av gudstjenesten inneholder den «store inngang» der diakonen og presten bærer nattverdselementene (brød og vin) ut gjennom nordporten i ikonostasen og ut i kirkens skip. Så bæres nattverdselementene gjennom den kongelige port inn i koret (der de gjennom nattverdshandlingen blir til legeme og blod). Handlingen symboliserer Jesu reise til Jerusalem, til sin lidelse og død. Prest og menighet sier sammen trosbekjennelsen (Nikenum) og ber Fader vår. Etter dette følger det viktigste i liturgien, nemlig nattverden (med en rekke ledd som er noe annerledes enn i andre konfesjoner). De siste to ting som skjer er først den «siste inngang» der restene av nattverdselementen bæres inn i koret igjen, den symboliserer Kristi himmelfart. Det andre og aller siste er velsignelsen: «Herren velsigne deg deg og bevare deg, Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.»

Gudstjenestefeiringen er mettet med symbolikk og taler til alle kroppens sanser. Da storfyrst Vladimir sendte sine sendebud til Bysants på 900-tallet for å finne ut noe om kristendommen, vendte sendebudene hjem til Kiev og meddelte sine inntrykk fra den gresk-ortodokse gudstjeneste i Konstantinopel. De hadde opplevd den i Sofiakirken (som i dag er museum), og kunne fortelle at de under gudstjenesten ikke hadde visst om de var i himmelen eller på jorden.

[rediger] Bibliografi

• Johansen, Johannes R. (utg.) Ortodoks bønnebok med forklaringer og liten katekisme. Solum forlag. Oslo. 2002.
• Johansen, Johannes R. (utg.) Den ortodokse kirkes guddommelige liturgier. Solum forlag. Oslo. 2005.