Comfortably Numb

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

«Comfortably Numb» er en sang av det britiske bandet Pink Floyd, utgitt på albumet The Wall fra 1979. Musikken er komponert av David Gilmour (med små medvirkninger av Waters), mens teksten er skrevet av Roger Waters.

Innhold

1 Plot
2 Bakgrunn
3 Coverversjoner
4 Medvirkende
5 Kilder

[rediger] Plot

Som resten av sangene på albumet, forteller «Comfortably Numb» en del av historien om hovedpersonen Pink. Pink kjenner seg totalt isolert fra samfunnet, og misliker sterkt presset det å være rockestjerne gir. Av den grunn kollapser han hotellrommet like før han skal dra for å spille på konsert. En lege ble tilkalt, og han ga Pink en sprøyte som skulle gi han energi til å framføre konserten. Teksten er skrevet som en samtale, der Waters' stemme er legen, mens Gilmours stemme er Pink.

[rediger] Bakgrunn

Mens de fleste sangene på The Wall er skrevet av Waters alene, er det meste av musikken til «Comfortably Numb» laget av Gilmour. Til å begynne med hadde Gilmour tenkt å bruke denne sangen i sitt første soloalbum, David Gilmour. Gilmour valgte imidlertid å ikke bruke sangen, og tok derfor med seg demoen til innspillingene av The Wall.

Sangen er bare en av to spor på The Wall som ikke glir inn i eller ut av sangene før og etter (den andre sangen er «Mother»). Dette kommer av at de på den originale LP-versjonen var en pause i musikken da side tre av albumet var ferdig. På enkelte CD-utgaver av tidligere Pink Floyd-album, som The Dark Side of the Moon og Wish You Were Here, ble disse pausene tatt bort ved at slutten på den ene siden og begynnelsen av den andre ble mikset inn i hverandre.

I følge musikkmagasinet Rolling Stone, ble Roger Waters inspirert av en sprøyte for hepatitt han fikk før en konsert i Philadelphia. Waters skal ha sagt det var de to lengste timene i hans liv, og at det var svært vanskelig å gjennomføre en konsert når han så vidt kunne løfte på armene.

Waters og Gilmour var svært uenige om hvordan sangen skulle spilles inn og høres ut. Gilmour ønsket at lydbildet i versene skulle være mer skittent. Waters fikk til slutt viljen sin når det kom til versene, mens Gilmour fikk lage gitarsoloen som han ville. Gilmour har i ettertiden fortalt at han og Waters kranglet svært lenge om hvordan sangen skulle høres ut.

Sangen inneholder to gitarsoloer av Gilmour, og er en av de mest likte soloene blant Pink Floyd-fansen. Den siste soloen i sangen blir sett på som en av Gilmours beste, og en klassisker innen gitarsoloer i rocken. Soloen kommer ofte høyt på kåringer av de beste gitarsoloene noen sinne; leserne av bladet Guitar World stemte denne soloen som den 4 beste i historien^[1]

I 1984, da Gilmour spilte noen solokonserter, ble sangen ofte kalt «Come on Big Bum» i setlisten. Gilmour gjorde de endringene han opphavlig ville ha med på albumet under disse konsertene, og i de senere utgavene av sangen under konsertene til Pink Floyd, på slutten av 80-tallet og utover 90-tallet, var det denne versjonen de brukte.

[rediger] Coverversjoner

Luther Wright and the Wrongs fra Canada ga i 2001 ut en countryversjon av sangen på deres album Rebuild the Wall, som var en nyinnspilling av hele The Wall som et countryalbum.
Graham Parker fra England ga, i 2003, ut en akustisk versjon av «Comfortably Numb» på sitt album 'A Fair Forgery of Pink Floyd (som var det Roger Waters kalte albumet A Momentary Lapse of Reason).
Scissor Sisters ga i 2004 ut en diskoversjon av sangen på deres debutalbum. Sangen er synget i falsett og er i stil svært lik Bee Gees sin diskoperiode. Pink Floyd-tilhengere mislikte stort sett versjonen, men både Gilmour, Mason og Waters skal ha sagt at de synes den var ok.^{[trenger referanse]}
Dar Williams inkluderte en versjon av sangen i en duett med Ani DiFranco på hennes album My Better Self i 2005
Billy Sherwood og medlemmer fra bandet Yes spilte en versjon av sangen for tributtalbumet Back Against the Wall.
Gregorian spilte sangen på deres album Masters of Chant Chapter V i 2006.
Sarah Slean spilte en versjon av sangen på albumet Pink Floyd Redux i 2006.
Dream Theater har spilt songen på flere konserter, blant annet i lag med bandet Queensrÿche.
Filmmusikken til filmen The Departed av Martin Scorsese fra 2006 inneholder konsertversjonen av sangen frå albumet The Wall: Live in Berlin (1990). Roger Waters spilte denne i lag med Van Morrison, Levon Helm, Garth Hudson og Rick Danko.