Blur (album)
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Blur | |||||
| Format | CD | ||||
|---|---|---|---|---|---|
| Artist, band | Blur | ||||
| Utgivelsesår | 1997 | ||||
| Innspillingsår | 1997 | ||||
| Sjanger | Britpop | ||||
| Plateselskap | Food | ||||
| Anmeldelser | |||||
|
Panorama.no (4 av 6) |
|||||
| Kronologi | |||||
|
|||||
Blur er det femte albumet som den engelske pop/rock-gruppen Blur har gitt ut, og kom i 1997.
Albumet nådde førsteplass på hitlistene i Storbritannia, men gruppa gjorde det rimelig bra på det amerikanske markedet med singelen «Song 2», som ble en hit og gav Blur en gullrekord. Den har siden blitt spilt ved altfor mange anledninger, gjerne i reklame eller sportssammenheng. Albumets lydbilde var et resultat av de ikke gikk videre i britpop-retningen, som brått hadde blitt mindre populær i kjølvannet av The Great Escapes utgivelse, og som drog mange band ned i undergangen rundt 1996 - 1998. Det ble slik fordi de benyttet seg av lo-fi(«Low Fidelity», rå lyd)-innspilling, lavprodusering, i motsetnign til hva de hadde bedrevet på The Great Escape etter at Graham Coxon insisterte. Albumet ble vellykket og viste at Blur kunne utvikle seg videre fra Britpop-røttene sine. Andre singler albumet gav, var "Beetlebum", "On your own" og "M.O.R." (som var et såpass plagiat av David Bowies "Boys Keep Swinging at de ble saksøkt).
Illustrasjonen på plateomslaget viser et uklart bilde av en sykehusseng. Albumets opprinnelig tittel var Five og sykepleieren på omslaget hadde en aura. Under en konsert før dette albumet var sluppet, spilte Blur noen nye par sanger som de hadde rett og slett kalt "Song 1", "Song 2", "Song 3" og "Song 4". Siden fikk disse låtene andre navn, men som man ser, beholdt "Song 2" kladdenavnet.
Sangen «You're So Great» var den første sangen som Graham Coxon selv skrev, og som ble brukt på et Blur-album. De andre i gruppa likte sangen [1], og så havnet den der på plata . Den ble framført av ham alene og kan bli sett på som starten på hans solokarriere. Sangen ble spilt inn veldig lo-fi't og rått, med kun gitarer og bass og sang, og dette er også kjennetegnene på Coxons første soloplater.
