Betaplan
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Betaplan-approksimasjon er en tilnærmelse i geofysisk væskedynamikk der coriolisfrekvensen, f, blir satt til å variere lineært i rommet. På en roterende sfære, slik som Jorden, varierer f med sinus av breddegraden. Man kan se en lineær tilnærmelse til denne variasjonen rundt en viss breddegrad (i form av utvidelse med taylorrekker) som et tangent plan som rører sfærens overflate ved denne breddegraden. De dynamiske ligningene kan da benyttes i et plant kartesisk koordinatsystem i stedet for et sfærisk koordinatsystem. Ordet «betaplan» kommer av at man skriver den lineære variasjonskoeffisienten som den greske bokstaven β.
Betaplan-approksimasjon er nyttig for teoretiske analyser av mange fenomener i geofysisk væskedynamikk, siden man får mye enklere ligninger, som likevel får med den viktige informasjonen om at coriolisparameteren varierer i rommet. Særlig er rossbybølger, den viktigste typen bølger i storskala atmosfærisk og oseanografisk dynamikk, avhengig av variasjonen til f som en tilbakevirkende kraft, og de oppstår ikke dersom coriolisparameteren blir tilnærmet til å være en konstant.
[rediger] Kilder
- Holton, J. R., An introduction to dynamical meteorology, Academic Press, 1992
- Pedlosky, J., Geophysical fluid dynamics, Springer-Verlag New York, 1987
