Beleiringen av Kristianopel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Språk: Denne artikkelen trenger språkvask og korrektur for å oppnå en høyere språklig standard.

Beleiringen av Kristianopel var et ledd i bekjempelsen av problemet med snapphanene i Skåne under Gyldenløvefeiden.

[rediger] Bakgrunnen

Da Karl XI rykket fram fra Bälteberga den 9. januar 1677 i retning mot Kristianstad gikk han inn i det meste aktive operasjonsområdet for snapphanene. De hadde sine baser i Kristianstad, Karlshamn og Kristianopel. Etter å gått i vinterkvarter på Vä sørvest for Kristianstad som hadde vist seg uinntakelig gir han sin rådgiver Johan Gyllenstierna oppdraget med å bekjempe snapphanene hvis virksomhet oppholdt for mange soldater i sikringsoppdrag rundt om i Skåne og Blekinge.

deretter tilkalte Gyllenstierna seg Ebbe Ulfeld og Pontus De la Gardie med en bondehær fra Småland. Snapphanene var milits på fra de okkuperte danske-norske områdene med en viss militær direksjon og disse smålandske bondesoldater som var kalt inn i tjeneste, var ikke mye forskjellige fra snapphanene i et militært perspektiv. Likevel nektet svenskene å anerkjenne snapphaner som militære styrker og dermed behandlet dem som banditter og forrædere med en hyklerisk holdning. Snapphaner som ble tatt til fange ble vanligvis henrettet og bønder fra selve Sverige var de verste i bruk av avrettningsmetode.

Allerede i november 1676 hadde Pontus De la Gardie gått til angrep med egne styrker på Kristianopel, men ble slått tilbake av de danske forsvarerne som skal ha drept opptil 500 svenske soldater og bondesoldater. Etter stormangrepet var slått tilbake ville De la Gardie beleire byen, men ble beordret tilbake til Karl XIs hær i forkant av Slaget ved Lund i desember 1676.

[rediger] Beleiringen

Den 11. februar kom Ebbe Ulfeld og Gyllenstierna med rundt hundre soldater i et beleiringstren støttet av noen få tusener av bondesoldater til Kristianopel som blir lagt under beleiring, og allerede den 14. februar ble byen utsatt for beskytning. I seks dager var byen og festningsverkene lagt under et kraftig bombardement som førte til store ødeleggelser. Innen den 25. februar var det skapt en stor bresje i bymuren så en storming kunne bli gjennomført. Bresjen og de store skader på festningsverkene gjorde det uunngåelig for oberst von Lützow å kapitulere, ettersom ingen nåde ville bli gitt om byen ble tatt ved storm.

[rediger] Etterspillet

Garnisonen fikk marsjere ut, men rundt et syttitall snapphaner og bevæpnede menn av befolkningen i Kristianopel ble ført ut og henrettet ved stegle og hjul der den avrettede blir radbrukket og festet til et hjul som så blir plassert på en påle for å dø langsomt. Dessuten opplevde de danske soldatene løftebrudd da de blir tatt som fanger og ført vekk fra deres hjem på Sjælland gjennom Sverige til Norge. Under fangemarsjen omkom hundrevis under mangel på mat, pleie og av utmattelse. Bare en liten del kom fram i sikkerhet.

Løftebruddet var et klart overgrep etter krigens sedvane og unnskyldninger fra den svenske ledelsen har alltid vist seg meget dårlig begrunnet. Dette gav støtte til en ussel fangebehandling og systematiske løftebrudd som rammet tusenvis av uheldige soldater hos begge parter gjennom hele krigen.

von Lützow kom til København der han blir stilt for krigsrett og dømt til døden for så å bli benådet på henrettelsesstedet, hvor bøddelen tok von Lützows sverd og brøt det i to. Etter ydmykelsen ble han kastet ut av hæren ved «avskjed i unåde.»

Kristianopel ble holdt okkupert av svenskene under oberstløytnant Skytte som fikk kongelig ordre om å ødelegge byen etter at befolkningen var blitt tvangsflyttet til resten av Blekinge, dette ble purret flere ganger i 1677 og 1678 uten at kommandantene fulgte ordrene gitt av Karl XI. Som et resultat ble byen reddet fra å blir utslettet for godt og eksister fremdeles i dag med et intakt bymurverk på tre kilometers lengde.

[rediger] Kilder

Claes-Göran Isacson, Skånska kriget 2000 ISBN 91-88930-87-4