Artabanes II av Parthia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Artabanes II av Parthia hersket over det parthiske imperiet fra rundt 10 til 38. Han var sønnen til en prinsesse fra arsakid-dynastiet som bodde i øst blant dahan-nomader. Han ble hevet til tronen av parthiske adelsmenn som ikke anerkjente Vonones I, som den romerske keiseren Augustus hadde sendt fra Roma (hvor han bodde som gissel) som etterfølger av hans far Fraates IV.

Krigen mellom de to rivalene var lang og tvilsom. på en mynt nevner Vonones en seier over Artabanes. Til slutt beseiret Artabanes sin rival totalt og okkuperte den parthiske hovedstaden Ktesifon. Vonones flyktet til Armenia, hvor han ble anerkjent som konge, under romernes beskyttelse. Men da Artabanes invaderte Armenia, flyktet Vonones til Syria, og keiseren Tiberius fant det ikke forsvarlig å støtte ham lenger. Tiberius sin nevø og arving Germanicus, som han hadde sendt til østen, inngikk en avtale med Artabanes, der han ble anerkjent som konge og venn av romerne. Armenia ble gitt til Zeno, sønnen til kongen av Pontus i 18.

Artabanes, som alle andre parthiske prinser, hadde mange problemer med motstanden til adelsmennene. Han er sagt å ha vært grusom som konsekvens av sin utdanning blant dahan-barbarene. For å styrke sin makt, drepte han alle arsakide-prinsene han kunne nå. Opprør blant de underlagte nasjonene kan også ha forekommet. Han intervenerte i den greske byen Seleukia til støtte for oligarkene, og to jødiske lovløse klarte å opprettholde seg i årevis i Neerda i sumpene i Babylonia, og ble anerkjent som dynaster av Artabanes.

I 35 forsøkte han på ny å erobre Armenia og å etablere sin sønn Arsakes som konge der. En krig med Roma så ut til å være uunngåelig. Men partiet blant parthiske adelsmenn som var fiendtlige overfor Artabanes appellerte til Tiberius om en konge fra Fraates sin linje. Tiberius sendte barnebarnet til Fraates, Tiridates III, og beordret Lucius Vitellius (far til keiseren Vitellius) å gjenopprette den romerske autoriteten i øst. Gjennom fremragende militære og diplomatiske operasjoner lyktes Vitellius fullstendig. Artabanes ble forlatt av sine tilhengere og flyktet østover. Tiridates, som ble proklamert konge, kunne ikke lenger opprettholde seg selv, fordi han opptrådte som en vasall for romerne og Artabanes returnerte fra Hyrkania med en sterk armé av skythiske (dahan) støttetropper, og ble anerkjent av partherne. Tiridates forlot Seleukia og flyktet til Syria. Men Artabanes var ikke sterk nok for en krig med Roma, han inngikk derfor en avtale med Vitellius i 37 der han gav opp alle videre krav. En kort tid etterpå ble Artabanes avsatt igjen, og en viss Cinnamus ble utropt til konge. Artabanes tok tilflukt hos sin vasall, kongen Izates av Adiabene, og Izates fikk gjennom forhandlinger og løfte om en fullstendig unnskyldning å få partherne til å gjeninsette Artabanes enda en gang på tronen. Kort tid etterpå døde Artabanes, og ble etterfulgt av sin sønn, Vardanes I, hvis styre var enda mer turbulent enn hans fars.