Slaget på Re

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Språk: Denne artikkelen trenger språkvask og korrektur for å oppnå en høyere språklig standard.

For artikkel om slaget på Re i 1163, se Slaget på Re 1163

{{{underskrift}}}
Slaget på Re
Konflikt: Birkebeinerkrigene

Koordinater:	{{{koordinater}}}
Dato:	Trolig 7. til 14. januar 1177
Sted:	På Re i Ramnes, Vestfold
Resultat:	kongelige seier
Casus belli:	{{{casus}}}
Territorieforandringer:	{{{territorie}}}
Parter
Magnus Erlingssons kongedømme	Øystein Møyla som tronpretendent for birkebeinerne
Kommandanter
Orm kongebror på vegne av kong Magnus Erlingsson	Øystein Møyla
Styrke
Femten hundre mann eller 1 800 mann	Tyve hundre mann eller 2 400 mann
Tap
Ukjent	400 døde
{{{notater}}}

Slaget på Re i vestfold, januar 1177, er et vannskille i Norgeshistorien. Birkebeinerne ble slått ned av de kongelige styrkene til Magnus Erlingsson. Tronpretendenten Øystein Møyla, som hadde utfordret kongedømmet i Norge, ble drept. I seierens stund skulle en mann med stort talent stige fram. Sverre Sigurdson ble den nye føreren for birkebeinerne, og den neste utfordreren til tronen.

[rediger] Bakgrunnen

De langvarige stridighetene siden 1130 hadde ledet til en varig oppstykking av aristokratiet. Aristokratiet knyttet interesser til kongemakten ved å støtte utvalgte tronpretendenter for styrking av egne interesser og privilegier. Da Brødrekrigen hadde sluttet i 1162 etter Slaget ved Sekken begynte den tapende parten å organisere en reising på Østlandet. Der fant de rekrutteringsgrunnlag i grenselandskapene og i periferien av de norske befolkningssentre hvor krigsflokker dukket opp.

Den første var Hettesveinsreisingen i 1164-69 samtidig som det foregikk en dansk-norsk krig om herredømme over Viken. Med dansk støtte ble baser anlagt for de utstøtte storfolk i Vest-Sverige. En besittelse av grenselandskapene på Østlandet var sikret for årene fremover. I 1174 kom tronpretendenten Øystein Møyla, som antakelig var sønn av Øystein Haraldsson, i spissen for en ny krigerflokk. Denne flokken bestod av rester etter den forrige reisingen. Fattigfolk og bønder sluttet seg til flokken . Denne flokken blir kjent som birkebeinerne. De vant tilslutning på Østlandet som reaksjon på det harde styret til kongen med Erling Skakke og kirken i spissen. Det var et så høyt skattepress at mange fikk økonomisk tilbakeslag og ble eiendomsløse.

I to år framover styrket birkebeinerne seg på Østlandet. Det var aldri helt underlagt fullstendig kontroll av kongen. Først den 8. september 1176 ble birkebeinerne en synlig trussel. En viktig lendmann var overfalt og drept i Nidaros, Trøndelag med den følge at landsdelen kom utenfor kongelig kontroll.

Øystein Møyla ville nå forene Trøndelag og Østlandet. Han marsjere sørover ned i Opplandene, deretter inn i Ringerike gjennom Toten og Hadeland mot den viktige byen Tønsberg. Ved å ta Tønsberg ville Viken bli underlagt birkebeinernes kontroll. Ved nyheten om dette reagerte kong Magnus Erlingsson og Erling Skakke straks, ikke minst da de fikk vite at Øystein Møyla var hyllet som konge og hadde tatt mange trønderne med seg sørover. På høsten 1176, seilte en flåte med en hær og den erfarne Orm Kongebror til Tønsberg. De ble der til over jula. I januar 1177 var de første meldinger kommet om at en stor hær var på vei mot Re i Ramnes og deretter marsjere den kongelige hæren ut for å stoppe den trønderske-østlandske hæren under Øystein Møyla.

[rediger] Slaget

Da Orm kongebror og Magnus Erlingsson var kommet til Ramnes gård med omkringsliggende gjerder kunne de observere birkebeinerne på en gård lengre vekk. Birkebeinerne var spredt og det var dessuten snøvær i forveien så birkebeinerne måtte samle sine styrker. Det ga Orm kongebror tid nok til å forberede den valgte slagmarken foran Ramnes gård da været lettet . Han gav ordre om å trampe ned den dype snøen for å preparere striper på begge sider av den brede landeveien fra nord og konsentrerte de dyktigere styrkene i midten der veien lå.

Birkebeinerne hadde flere menn, men snøen var dyp og det var så kaldt at man kunne bare angripe på landsveien. Denne var ikke bred nok til å la deres tallmessig overlegenhet bestemte utfallet av kampene. Forsøkene på å bre ut fylkingen som var mer som en kolonne, mislykkedes fordi mennene i den dype snøen ble så sløvet ned at de på veien ble angrepet på flankene.

Øystein Møyla gikk, i tråd med tradisjonen, til kamp i spissen med sitt merke. Men han var kommet i disfavør med de forreste rekker av hæren under angrep på begge flanker. De var underlegen i tallmessig forhold mot de kongelige som i også var mer våpendyktige. I mellomtiden kunne bueskytterne i den kongelige hær lett skyte ned de sløve mennene i snøen. Det ble trangt på veien for birkebeinerne idet de kongelige kuttet ned de forreste rekkene og begynte å drive dem tilbake.

Trengselen utløste en katastrofe. Mange ble presset ned i grøftene og enda flere ble massakrert av de kongelige som ikke gav nåde. Øystein Møyla valgte å flykte mens hans hær ble oppløst i panikk og sanseløs flukt. Etter kort tid var veien forvandlet til en dynge av lik med hundrer av drepte. Under forfølgelsene var enda flere tatt igjen og hugget ned. Øystein Møyla kom seg til et hus i nærheten der han bad bonden om å gjemme ham. Bonden svarte på det med et øksehugg og drepte tronpretendenten.

Etter en engelsk kilde skulle 400 ha blitt drept og resten drevet på vill flukt. En del til Trøndelag og en del til grensebygdene mot Sverige. I mellomtiden fant de kongelige liket av Øystein Møyla som ble båret til Ramnes gård der Magnus Erlingsson oppholdt seg. Han ønsket å få den døde identifisert, og spurte om noen kunne gjenkjenne vedkommende. En såret birkebeiner, som satt i stuekroken, så liket og angrep kongen med en øks. Etter å ha skadet kongen i skulderen, blir han hugget og stukket ned av kongsmennene.

[rediger] Etterspillet

Med Øystein Møylas død, var birkebeinerne i oppløsning, mesteparten kom seg til Vest-Sverige der storfolk som støttet dem, fortalte om en mistenkelig mann ved navn Sverre. Han skulle være sønn av Sigurd Munn Haraldsson.

Etter samtaler med deres støttefolk, inkludert Birger Brosa, besluttet birkebeinerne å gi Sverre et tilbud. Han skulle være deres tronpretendent og anfører. Hvis ikke skulle han drepes for å bli sendt som gave til Erling Skakke i et fredstilbud. Stilt ovenfor et slikt valg kunne ikke Sverre kunne ikke avslå tilbudet.Kjent som Sverre Sigurdsson ble han birkebeinernes leder den 6. mars 1177 i Värmland, Sverige. Hæren som var slått på Re, hadde fått en ny anfører. Selv om det er sagt at det bare var 70 mann tilbake, sier en engelsk krønikeskriver at det trolig var 1100 birkebeinerne tilbake.^{[trenger referanse]}