Publius Papinius Statius
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Publius Papinius Statius (ca 40-45 e.Kr. – 96 e.Kr.) var en romersk poet i den latinske litteraturens sølvalder. Han var født i Napoli i Italia. Foruten sin poesi er han kjent for å være en betydelig figur i skjærsild-seksjonen i Dantes episke dikt Den guddommelige komedie.
Innhold |
[rediger] Kvikke dikt
Statius var født i en familie av gresk opprinnelse fra regionen Campania i Italia, fattige, men ikke uten politiske distinksjoner. Faren var en retoriker og dessuten dikter. I sønnens minnedikt til sin far forteller han at faren var en improvisator av rang: da Jupitertempelet på Kapitol ble herjet av brann sto faren ved siden av og diktet om katastrofen om kapp med flammen.
Statius både arvet dikteråren og ble opplært av sin far. Svært lite kjennes om hans liv bortsett fra at han alt som ung reiste han rundt kjempet ved poetiske turneringer, som dannet en betydelig del av underholdningen i Romerrikets tidligste år, og han vant en litterær kappestrid ved Augustusfesten i Roma. Mange ganger i hans hjemby Napoli, tre ganger i byen Alba i nordvestlige Italia hvor han mottok den gylne kronen fra keiser Domitian ved et dikt som hadde både priset og smigret keiseren.
Poeten var ikke under sin verdighet for å tigge brød fra rike beskyttere og han skrev inntagende leilighetsdikt for de fleste anledninger; fødsel, giftemål, begravelser, lykkeønskninger og kondolanser. Omkring 30 av disse er samlet i hans verk Silvæ, Materiale, en tittel som henspiller på det blandete innholdet.
[rediger] Thebaiden
Statius var dog ikke bare en dikter av kvikke vers for å muntre eller trøste de som betalte ham. Han var også epiker. I et stort heltedikt på tolv bøker, Thebaiden (Thebais), skal han brukt tilsvarende tolv år på å fortelle. Eposet ble forhåndsutgitt ved høytopplesning og gjorde stor lykke. Innholdet var basert på det velkjente greske sagnet om den dødelige striden mellom Ødipus’ sønner og deres kamp seg imellom: krigen om Theben etter Ødipus’ død. Også Aiskylos har skrevet en tragedie om det samme sagnet. Som forbildet Vergils Æneiden diktet Statius tolv sanger, og som forbildet er de delt i to halvparter. Hele den første halvparten forteller om forberedelsene, mens kampene blir viet den siste halvparten. Hele det episke apparatet utnyttes til det fulle, inkludert gudenes inngripen.
Skrevet i heksameter, som de fleste av hans dikt, fokuserer Thebaiden hovedsakelig på striden mellom brødrene Eteocles og Polyneices som ikke kunne enes om styre Theben sammen. De besluttet å dele årene og styret ved å være konger i vekslende år. Når eposet begynner styrer Eteocles i Theben, men hans år som konge går mot slutten. Polynieces har i mellomtiden giftet seg med en av døtrene til Adrastus, konge av Argos, og han er ivrig etter å bli konge av to kongedømmer samtidig.
Statius fletter mesterlig brødrestriden med talløse allusjoner til mytologiske brødre og søstre i fortellingen. Han lar mange sekundære figurer speile og / eller splitte forholdet mellom de to hovedfigurene som hver får deres utmålte plass og kommentarer fra poeten. Samtidig, som de homerske epos før ham, lar han gudene spille sin rolle, og ettersom Theben er Bacchus’ by (hans hjem foruten stedet for hans tempel), og Adrastus er prest for Apollon, er det ytterligere et lag av drama og konflikt som skjer når de to gudene innlater seg indirekte på krig mot hverandre samtidig som de motstående hærene til brødrene møtes.
Statius har blitt kritisert for å gi for mye oppmerksomhet til de enkelte sangene på bekostning av helheten og at lignelsene er i overmål. Men Statius behandler sitt emne med mot og frihet som står i kontrast til de sky og tradisjonsbundne skriftene til Silius Italicus og det stive pedanteri til Gaius Valerius Flaccus. Statius’ ordvalg er synlig rikt og han viser ofte heldig dristighet i bruken av ord og metaforer.
[rediger] Et ufullført epos
Det er også bevart fragmenter av et antatt større verk, Akilleide, et storslått epos om Akillevs’ oppvekst og barndom. Det består av en bok og deler av en annen, «et mer variert og mer sjarmerende verk for leserne enn Thebaiden kunne noen gang ha tenkt seg og er kanskje den mest tiltalende tilnærming til den etterlignende og profesjonelle poeten» [1]. Verket ble beklageligvis ikke fullført. Den beste etterlatte teksten foreligger i Codex Puteaneus fra 800-tallet i klosteret Crobie, et manuskript som i dag er Bibliothèque National (BN 8051).
[rediger] Død i Napoli
Ved den store tevlingen ved Kapitol, sannsynligvis ved den tredje feiringen i år 94 mislykket Statius å vinne den ettertraktede eikebladskransen. På grunn av sitt populære episke dikt Thebaiden som hadde fått ham til å se på seg selv som den mest overlegne poeten i sin tid. Da han ikke kunne opprettholde dette omdømmet ansikt til ansikt med rivaliserende poeter fra hele riket aksepterte han dommernes avgjørelse som et tegn på at hans tid var over. Han trakk seg tilbake til hjembyen Napoli som han i et leilighetsdikt hadde rost for å være:
- Der hersker trygghet og fred og livet er rolig og stille,
- Ingen forstyrrer din ro og søvnen får nytes til ende. [2]
To år senere døde han, rundt 55 år gammel.
[rediger] Ettermæle
Han ble mye lest i middelalderen og senere. Til hans beundrere var Dante som ga ham plass i sitt verk (og ga Statius således fornyet berømmelse), Boccaccio, Geoffrey Chaucer, François de Malherbe, Torquato Tasso, Pierre Corneille, og Goethe. Dante nevner Statius i De vulgari eloquentia sammen med Ovid, Vergil og Lucanus som den ene av fire regulati poetae (ii, vi, 7).
[rediger] Referanser
[rediger] Litteratur
- Hardie, A. Statius and the Silvae (Liverpool) 1983.
