Konsilet i Nikea
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Konsilet i Nikea | |
| Første økumeniske konsil | |
| Dato: | 325 |
| Sted: | Nikea, Bithynia |
| Anerkjent av: | Den katolske kirke, Den ortodokse kirke, Orientalske ortodokse kirker, Den anglikanske kirke, mange protestantiske kirker |
| Innkalt av: | Keiser Konstantin |
| Ledet av: | Usikkert |
| Tilstedeværende: | 250-318 personer |
| Temaer | Arianisme, feiring av påske, det melitianske skisma, gyldigheten av dåp foretatt av kjettere, forholdet til frafalne kristne |
| Dokumenter | Den nikenske trosbekjennelse, diverse andre bestemmelser. |
| Forrige konsil | Første økumeniske konsil |
| Neste konsil | Første konsil i Konstantinopel |
| Kronologisk liste over økumeniske konsiler | |
Det første konsilet i Nikea ble avholdt i 325 i Nikea i Bithynia. Det var det første økumeniske konsil, der biskoper fra hele den kristne kirke var samlet. Konsilet ble sammenkalt av keiser Konstantin. Han hadde selv begynt å gå over til kristendommen; akkurat hvor langt den prosessen hadde kommet er gjenstand for debatt.
Konsilet ble innledet 20. mai 325, og avsluttet 25. juli. Den siste dagen ble 20-årsjubileet for keiserens innsettelse feiret.
Innhold |
[rediger] Diskusjonstemaer
Hovedtemaet for konsilet var arianismen. Tidligere lokale konsiler hadde også diskutert heresier, men konsilet i Nikea markerer noe nytt; tidligere hadde man bare vedtatt defensive tiltak, mens det nå kom frem en mye mer offensiv holdning. Man gikk også mye mer i detalj i teologiske spørsmål enn tidligere. I tillegg diskuterte man praktiske spørsmål omkring feiringen av påske, forholdet til frafalne kristne, gyldigheten av dåp foretatt av kjettere og andre temaer. Konsilet diskuterte ikke sammensetningen av den Bibelske kanon.
[rediger] Arianismen
Fedrene startet med innledende diskusjoner arianismen, og Arius selv var en av de ledende i dette. Da Konstantin ankom noen dager senere begynte den første egentlige sesjon. Han ga noen grunnleggende instruksjoner, og overlot deretter formuleringen av prosedyrer til en komite han selv utpekte. Arbeidsmåten man valgte fungerte, og etter å ha vært samlet i en måned vedtok fedrene 19. juni den nikenske trosbekjennelse. Den ble ikke enstemmig vedtatt, noe som var å vente ettersom den har en klar brodd mot arianerne.
I begynnelsen var det en hard front mellom de to sidene, arianerne og dem som gjerne kalles de ortodokse (gresk: 'rettroende')1. Eusebius av Cæsarea, allerede kjent som en stor taler og forsker, ledet arianernes fremlegging. Han gjorde sterkt inntrykk på keiseren; senere skulle keiseren stå klart på de ortodokses side utad, men han beholdt tilsynelatende en del ariansk tankegang i sitt private trosliv. Da det ble klart at slaget var tapt for arianerne begynte Eusebius etterhvert å posisjonere seg som megler mellom fløyene. Dette var en av grunnene til at keiseren satte ham så høyt og helt til sin død holdt sin beskyttende hånd over ham. Det var også Eusebius som døpte keiseren på dødsleiet.
Eusebius presenterte en trosbekjennelse for konsilfedrene. Han forteller i sin kirkehistorie at han måtte avgi en trosbekjennelse før konsilet startet, på grunn av sin tilknytning til arianerne, og at denne utgjorde kjernen i det han la frem senere. Det er mye som tyder på at dette ikke stemmer, og at det som ble lagt frem under sesjonen, var en annens verk. Keiseren sluttet seg til forslaget som var lagt frem, og dette ble vedtatt. Det var på dette tidspunkt klart at de ortodokse utgjorde et flertall, og de kunne ha lagt frem et mer radikalt forslag. I stedet nøyet de seg med å legge til noen ekstra klausuler og forklaringer.
Avslutningen på debatten skjedde da den nikenske trosbekjennelse ble vedtatt. Spesielt viktig i denne sammenheng er formuleringen «av samme vesen som Faderen» i beskrivelsen av Jesus Kristus. Dette er klart rettet mot arianerne, som avviste doktrinen om treenigheten. Også formuleringen «født, ikke skapt», igjen om Jesus Kristus, er viktig; den imøtegår arianernes doktrine om at Jesus var et menneske skapt av Gud, og ikke en del av Gud slik de ortodokse hevdet.
Arius og flere av hans støttespillere, deriblant Eusebius av Nikomedia, ble ekskommunisert. Eusebius av Cæsarea sluttet seg til vedtaket, og unngikk dermed ekskommunikasjon og eksil.
[rediger] Feiringen av påske
Det var oppstått en forskjell mellom provinsene i utregningen av når påske skulle feires. I Syria, Cilicia og Mesopotamia brukte man den jødiske modellen, der påsken kommer den fjortende dag i måneden nisan. I Alexandria og Roma valgte man i stedet å regne den ut fra vårjevndøgn. Det ble enighet om at man ikke skulle bruke den jødiske kalenderen siden denne var bevegelig. Et jødisk råd fastsatte hvor mange skuddager som måtte settes inn, og det ville derfor for kristne uten innflytelse i spørsmålet være vilkårlig til hvilket tidspunkt påsken ble fastsatt. Men de vedtok heller ikke at den alexandrinske regnemåten var den eneste korrekte. Biskopen av Alexandria fikk privilegiet å regne ut når påsken skulle falle hvert år, og så annonsere dette til de andre. Man vedtok altså bare en prinsipiell metode, og ikke en konkret utregningsmodell. Senere skulle dette føre til at det igjen oppsto uenighet, slik at det i dag er forskjell mellom Den ortodokse kirkes og Den katolske kirkes datoer for påsken (de protestantiske kirker beholdt etter reformasjonen den romerske utregningsmodellen.
[rediger] Det melitianske skisma
Det melitianske skisma, som har navn etter biskop Meletius av Lykopolis (i Egypt) hadde oppstått da biskop Peter av Alexandria hadde fastlagt ordninger for gjenopptagelse av dem som hadde falt fra den kristne tro under Diokletians forfølgelse. Meletius mente at reglene ikke var strenge nok, og dannet en bevegelse som brukte en strengere ordning. Da han ordinerte prester uten tillatelse ble han ekskommunisert. Etter en ny forfølgelse, i hvilken Peter av Alexandria led martyrdøden og Melitius ble sendt som straffange til en romersk gruve, grunnla han en skismatisk kirke.
Vedtaket fra Nikea var svært mildt. Melitius ble ikke avsatt, men bare suspendert. Han kunne dermed fortsatt tituleres som biskop, men hadde ikke noe bispedømme. De melitianske prestene ble tatt inn i kirken, og underlagt Alexander av Alexandria. Biskopene fikk, dersom de var gyldig utnevnt, overtagelsesrett i de bispedømmene de holdt til i.
Dette ble en kortvarig løsning. Bare tre år senere, da Athanasius av Alexandria hadde blitt biskop i Alexandria, oppfordret Eusebius av Nikomedia melitianerne til igjen å stifte en egen kirke. Dette gjorde de, og det ser ut til at de overlevde som et lite samfunn inntil det 8. århundre.
[rediger] Disiplinære kanoner
Konsilet vedtok 20 disiplinære kanoner:
1. Forbud mot selvkastrering 2. Minimumstid for katekumenatet (tid for forberedelse til dåp) 3. Forbud mot at klerikere tok kvinner inn i sine hus dersom dette kunne kaste mistanke om umoral på dem 4. Biskoper må ordineres i nærvær av minst tre biskoper, og bekreftes av metropolitanen 5. To provinsielle synoder skulle holdes årlig 6. Alexandria og Roma fikk forrang foran andre bispedømmer 7. Bispedømmet Jerusalem ble innrømmet spesielle æresrettigheter 8. Bestemmelse for å nå enighet med novatianerne 9.-14. Bestemmelser for mild prosedyre overfor dem som hadde falt fra under Licinus' forfølgelse 15.-16. Forbud mot fjerning av prester fra deres embeder 17. Forbud mot åger blant kleresiet 18. Biskoper og prester fikk forrang overfor diakoner under mottagelsen av nattverden 19. Dåp foretatt av kjettere erklært ugyldig 20. Bestemmelse omkring liturgisk bønn ved pinse
[rediger] Representantene
Det var tidligere blitt avholdt lokale konsiler, men dette var første gang biskoper fra hele kirken skulle samles. Dette var mulig dels fordi kristendommen var blitt tillatt i Romerriket, og dels fordi keiseren stilte postvesen og transportmidler til disposisjon. For ham dreide konsilet seg ikke bare om kirkens fremtid, men også om Romerrikets. En enhetlig religion ville være en stor fordel.
Biskoper fra alle provinser ble innkalt. I tillegg kom minst en biskop fra et område utenfor Romerriket: Stratofilus av Pitiunt i Egrisi (i den vestlige delen av dagens Georgia).
Antallet deltagere er noe uklart. Sokrates Scolasticus telte 318, mens Eusebius av Cæsarea telte 250. De østlige biskopene var i flertall, noe som var naturlig; kirken var mye større i øst enn vest, og Nikeas beliggenhet gjorde det lettere å reise dit. Fremst blant dem var de tre erkebiskopene Alexander av Alexandria, Eustathius av Antiokia og Makarios av Jerusalem, samt biskopene Eusebius av Nikomedia og Eusebius av Cæsarea.
De vestlige provinsene sendte bare fem representanter, biskopene Markus av Calabria, Cecilian av Karthago, Hosius av Cordoba, Nicasius av Dijon og Domus av Stridon. Ingen av biskopene, hverken fra øst eller vest, reiste alene, så Eusebius forteller at det var utallige prester, diakoner og akolytter tilstede. Særlig en av disse assistentene utmerket seg, nemlig Athanasius, en ung diakon som fulgte Alexander av Alexandria. Han viste seg å være en av de fremste motstanderne av arianismen, og skulle senere stå sentralt i striden med dem.
[rediger] Kritikk mot konsilet
De fleste større protestantiske kirker tillegger konsilet en viss autoritet. Riktignok er sola Scriptura (Skriften alene) et viktig prinsipp i den lutherske tro, men de oldkirkelige tolkninger regnes for å være korrekte i mange tilfeller, og man bruker gjerne den nikenske trosbekjennelse i liturgien.
En del reformerte kirkesamfunn avviser enhver autoritet. Dette er dels begrunnet med at Konstantin hadde en så fremtredende rolle og at konsilet derfor skal ha dreid seg mer om maktspill enn om kirkelige spørsmål, og dels med en fullstendig avvisning av all autoritet utenom Bibelen (inkludert kirkelige tolkninger av Bibelen).
[rediger] Noter
- Bruken av ortodokse om de seirendes fløy på konsilet er et eksempel på at seierherrene skriver historien. Uttrykket er i sin opprinnelse på ingen måte nøytralt, men da det er allment i bruk i forbindelse med omtale av konsilet og den påfølgende tiden, må det leses som et navn på gruppen og ikke som en erklæring om at de hadde rett.
