Antarktis
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Antarktis er jordens sydligste kontinent, og ligger ved Sydpolen på den sydlige halvkule, nesten utelukkende syd for den sydlige polarsirkel, og er omsluttet av Sørishavet. Med 14,4 millioner km², er det det femte største kontinentet i størrelse etter Asia, Afrika, Nord-Amerika og Sør-Amerika. Omkring 98% av Antarktis er dekket av is, med et gjennomsnitt på 1,6 kilometer tykkelse.
Antarktis er det kaldeste, tørreste og vindfulleste kontinentet, og er geometrisk høyest av alle kontinentene. Fordi det er lite nedbør, bortsett fra på kysten, er innlandet teknisk sett den største ørkenen i verden. Her er ingen fastboende og det finnes intet bevis på noen eksisterende eller forhistorisk innfødt befolkning. Bare kuldetilpassede planter og dyr overlever her, blant annet pingviner, pelsseler, mose, lav og forskjellige typer alger.
Navnet Antarktis kommer fra det greske sammensatte ordet Antarktiké (Aνταρκτική), som betyr «omvendt av Arktis». Selv om myter og spekulasjon rundt et Terra Australis («sydlig land») dateres tilbake til antikken, skal den første bekreftede oppdagelsen av kontinentet ha inntruffet i 1820 med den russiske ekspedisjonen bestående av Mikhail Lazarev og Fabian Gottlieb von Bellingshausen. Likevel ble kontinentet stort sett ignorert i resten av det 19. århundre på grunn av det aggressive miljøet, mangel på ressurser og isolasjon.
Antarktistraktaten ble undertegnet i 1959 av tolv land; idag har 45 land undertegnet traktaten. Traktaten forbyr militære aktiviteter og gruvedrift, støtter vitenskapelig forskning, og beskytter kontinentets økosone. Pågående undersøkelser blir foretatt av mer enn 4000 vitenskapsmenn fra mange nasjoner og med forskjellige forskningsinteresser.
Innhold |
[rediger] Historie
Troen på eksistensen av et Terra Australis—et enormt kontinent langt syd på kloden som «balanserer» de nordlige landene i Europa, samt Asia og Nord-Afrika—har funnes siden Ptolemaios' tid (1. århundre 777AD///77/), som fremla idéen om å bevare symmetrien til alle kjente landområder i verden. Fremstillinger av et stort sydlig landområde var vanlig på kart som Piri Reis-kartet fra Tyrkia tidlig i det 16. århundre. Selv sent i det 17. århundre, etter at oppdagere fant ut at Sør-Amerika og Australia ikke var en del av myten om «Antarktis», trodde geografer at kontinentet var mye større enn sin faktiske størrelse.
[rediger] Geografi
Antarktis består av ca. 54 millioner km² hvorav landområdene, det vil si kontinentet Antarktika, består av ca. 14 millioner km². Kun en liten del av dette, mindre enn Norges areal, ca. 200 000 km² er isfritt. Høyeste punkt er Vinson Massif på 4 892 meter over havet.
Norge har territoriale krav i Antarktis, nemlig Dronning Maud Land og Peter 1.s øy.
[rediger] Polarforskning
Norsk Polarinstitutt har stasjonene Troll og Tor i Antarktis. Argentina har stasjone Almirante Brown, Chile har Bernardo O'Higgins og Captain Arturo Prat, Australia har Casey stasjon.
[rediger] Viktige polartemaer
- Miljøovervåkning
- Klima i dag og forhistorisk
- Biologi
- Zoologi
- Glasiologi
- Polaråret
[rediger] Klima
Antarktis er det kaldeste, mest forblåste og tørreste kontinentet på jorda. Nær 99% av kontinentet er dekket av en iskappe med gjennomsnitthøyde over havet på 2500 meter.
Gjennomsnittstemperaturen varierer fra -60°C i de høyeste områdene (-70°C om vinteren og -40°C om sommeren) til ca. -10°C i kystområdene (-25°C om vinteren og -2°C om sommeren).
Det meste av nedbøren i Antarktis kommer som sykliske stormer. Ved kysten kommer det 600-1500 mm snø i løpet av et år og mindre enn 50 mm på innlandsisen.
Tyngdekrafta bidrar til at kald, tung luft som ligger over kontinentet strømmer ut mot kysten. De vindene som oppstår på grunn av dette, kan ha en fart på opp mot 90 m/s (320 km/t), mens farten til vinden på Sydpolen sjelden blir større enn 9 m/s (30 km/t).
Fortidens klima rekonstrueres gjennom å bore iskjerner i den tykke innlandsisen i Dronning Maud Land. Isen med sine luftbobler blir dermed et klimaarkiv som «fanger» atmosfærens gasser og gir oss kunnskap som går 900 000 år tilbake i tid.
[rediger] Dyre- og planteliv
Vegetasjonen på det Antarktiske kontinentet består av alger, lav og mose. Rundt 300 alge-arter er observert, ca. 20 av disse lever på eller i is og snø. Det er registrert 200 lav-arter, 85 mose-arter og 25 levermose-arter. To arter av blomstrende planter (Deschampsia antarctica og Colobanthus quitensis) er registrerte lengst nord på kontinentet.
Den antarktiske mikrofaunaen består av protozoer, nematoder, hjuldyr og bjørnedyr, og mellom mikro-leddyrene midd, colemboler og lopper.
Med unnatak av sjøfuglene som hekker langs kysten eller i nunatak-området, finnes det ingen virveldyr på kontinentet.
Av større dyr finnes:
Av smådyr og planter finnes:
- krill – krill er mange hvalarters primærføde.
- alger – for eksempel på undersiden av havisen – mange smådyr (for eksempel lyskreps) gresser alger herfra.
- tang
- dyphavsreker
100 alge-arter (inkludert de som lever i/på havisen) utgjør hoveddelen av planteplanktonet i havet rundt Antarktis-kontinentet. Sammen med algene er flagellatene en viktig del av næringsgrunnlaget i det marine økosystemet.
Dyreplanktonet ble dominert av krepsdyr som copepodar, amfipodar og euphasia-arter som krill. Krill er en nøkkelkomponent i det Antarktiske marine økosystemet - særlig viktig er arten Euphausia superba som er hovednæringskilden for flere arter høyere i økosystemet. Andre viktige byttedyr er pilormer (Chaetognata), maneter (Scyphozoa, Siphonophorida), ribbe-maneter (Ctenophora), snigler og salper (Thaliacea). Bunnfaunaen består i hovedsak av svamper (Porifera) og mosdyr (Bryozoa).
Sørishavet er rikt på blekksprut som er en viktig del av dietten for mange av de større pattedyrartene og sjøfuglene. Videre er det registrert om lag 200 fiskearter sør for den antarktiske konvergensen, 80-100 av disse er bunnfisk. Mange av artene er særegne for Antarktis. 75% av artene er medlemmer i fem familier som hører til i ordenen Notothenidae, men det finnes også skater (Batoidei), ålebrosmer (Zoarchidae) og ringbuk (Liparidae).
[rediger] Geologi
Norges forskning på geologi på Antarktis ledes av Norges geologiske undersøkelse.
For 200 millioner år siden var Antarktis en del av superkontinentet Gondwanaland, som også inkluderte Afrika, Australia, New Zealand, India og Sør-Amerika. Indre spenninger gjorde at Gondwanaland delte seg, og kontinentene kom i drift. Antarktis fikk sin nåverande form og plassering for ca. 30 millioner år siden.
Fossiler av bregner, ferskvannsfisk, amfibier og krypdyr viser at Antarktis ikke alltid har vært dekket av is.
I dag er nær 99% av Antarktis dekket av en permanent iskappe som i gjennomsnitt er ca. 2000 m tykk. Flere steder stikker fjelltopper (nunataker) opp gjennom isen. Større isfrie områder, såkalte oaser, har oppstått der isen har trukket seg tilbake, og der smeltingen skjer raskere enn akkumuleringen av snø. Såkalte tørre daler er isfrie fordi det faller ekstremt lite nedbør der.
[rediger] Eksterne lenker
- Om Antarktis fra Norsk Polarinstitutt
- Isfjellgallerier
- Planetary Visions: The Geography of the Poles Se 2D- og 3D-videofilmer.
- L.L. Ivanov et al, Topographic map of Livingston Island and Greenwich Island
- Antarctic Place-names Commission of Bulgaria
