Abu Hureyra

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Abu Hureyra, arkeologisk funnsted i Eufratdalen i Syria. Den eldste, såkalte Epipaleolittiske bosettingen fra 11.000 f.Kr bærer preg av tidlig-neolittisk levesett med overgang fra jakt og sanking til landbruk. Stedet ble utgravd i to korte sesonger i 1970-årene før området ble oppdemmet og tapt for alltid (Andrew Moore et al, 2001).

Innbyggerne jaktet gaselle, vill-sau og vill-geit. Opprinnelig var området fruktbart med høsting av plommer, mandeltrær, osv. Men med det kaldere klimaet i Yngre Dryas fra omlag 9.600 f.Kr, ble området tørrere og innbyggerne begynte en intensiv kultivering og bevisst dyrking av rug.

Dette er det første ubestridte eksempel på overgang til dyrkingsjordbruk. Befolkningen bodde i runde steinhus, den hustypen som i Midtøsten er dokumentert allerede fra Ohalo i Nord-Israel fra 18.000 f.Kr.

Stedet ble forlatt utover i Yngre Dryas, som var en global kuldeperiode som oppstod da isen på Labrador-halvøya smeltet og iskaldt brevann rant ut i Nord-Atlanteren. Under den regionale befolkningsveksten fra ca. 8.800 f.Kr ble Abu Hureyra igjen bosatt, som en umiskjennelig neoliottisk jordbruks-landsby med firkantede mursteins-hus av betydelig størrelse, trolig med flere tusen innbyggere. Innbyggerne drev nå et bredt jordbruk med rug, hvete og bygg, og holdt etterhvert sau som husdyr. Det ble jaktet gaselle, men dette avtok brått og vitner om overbeskattingen som etterhvert utryddet gaselle i Mesopotamia og siden resten av Midtøsten.

Det nye bosettingslaget var befolket i omlag 2.000 år.