Spøkelsesaper
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Spøkelsesaper | |
|---|---|
 Tarsius tarsier |
|
| Vitenskapelig(e) navn: |
Tarsius |
| Norsk(e) navn: | spøkelsesaper |
| Hører til: | aper, primater, Euarchontoglires |
| Antall arter: | 8 |
| Habitat: | skog |
| Utbredelse: | sørøst i Asia |
| Arter: |
|
Spøkelsesapene, kun funnet i skogene i det sørøstlige Asia, inntar på mange måter en mellomstilling mellom halvapene og de ekte apene, skjønt nyere forskning tyder på at de er nærmere beslektet med de sistnevnte enn med de førstnevnte, og kan uansett ikke betraktes som noe manglende mellomledd ettersom de har fulgt sin egen utviklingslinje fra de ble skilt ut fra grenen som fører til ekte aper. Enkelte bygningsmessige trekk ved kraniet og fravær av den fuktige snuten som er karakteristisk for de såkalt laverstående primater kalt halvaper er detaljer som stiller spøkelsesapene relativt nær Anthropoidea.
De ulike artene er godt tilpasset sin tilværelse som trelevende nattdyr. Siden de har oppstått fra forfedre som var dagaktive, mangler øynene deres det reflekterende laget som hjelper andre nattaktive dyr til å unytte det sparsomme lyset bedre. Som en kompensering for dette har spøkelsesapene utviklet større øyne for å fange inn mest mulig lys. Denne tilpasningen, kombinert med at synet er deres primærsans og at de er relativt små og kvikke dyr, har gitt dem de største øynene av alle pattedyr sett i forhold til kroppsørrelsen, og er kun atskilt av en tynn beinplate. Faktisk tar de opp så stor plass i kraniet at de er nesten ubevegelige. Som en følge av dette har dyrene utviklet en usedvanlig myk og smidig nakke som gjør at de kan vri hodet i alle retninger, inkludert 180 grader rundt. Den samme løsningen som uglene har benyttet seg av siden også deres øyne er uforholdsmessig store.
Etter synet så er hørselen deres viktigste sans, og deres tynne og flaggermusaktige ører fanger opp den minste lyd, og gjør dem i stand til å hoppe opp og fange insekter og selv små flaggermus i luften som de så spiser.
Baklemmene er forlenget og gjør dyrene til utmerkede hoppere, den lange og tynne halen fungerer som balanseorgan og de putelignende tuppene på fingre og tær gjør tjeneste som sugekopper og gjør dem i stand til å sitte på loddrette trestammer og ta seg frem så og si overalt. Hendene har negler, men på føttene er det klør på andre og tredje tå som benytter til å stelle pelsen.
