Sozialdemokratische Partei Deutschlands

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Representanter
Sozialdemokratische Partei Deutschlands
logo
Norsk navn:	Tysklands sosialdemokratiske parti
Motto:	Freiheit, Gerechtigkeit und Solidarität
Land:	Tyskland
Ideologi:	Sosialdemokrati
Grunnlagt:	23. mai 1863 (ADAV) 1869 (SDAP) 1875 (SAP) 1890 (SPD)
Leder:	Kurt Beck (2007)
Hovedkontor:	Willy-Brandt-Haus, Berlin
Tilknytting:	ESP
Nettsted:	Nettsted
Medlemstall:	551 224 (2007)
Sozialdemokratische Partei Deutschlands på Commons

Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD) er det ledende sosialdemokratiske partiet i Tyskland. Partiets formann er Kurt Beck, som er statsminister i Rheinland-Pfalz. Ungdomsorganisasjonen heter Jusos.

[rediger] Fra starten til andre verdenskrig

Partiet oppsto gjennom en sammenslåing av Allgemeiner Deutscher Arbeiterverein (ADAV), grunnlagt 1863, og Sozialdemokratische Arbeiterpartei (SDAP), grunnlagt 1869. Partiene ble slått sammen i 1875 under navnet Sozialistische Arbeiterpartei Deutschlands (SAP). I forbindelse med opphevelsen av sosialistlovene i 1890 endret partiet navn til Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD). Partiet regner selv 1863 som sitt grunnleggelsesår.

Under første verdskrig ble SPD splittet. Partiledelsen hadde sluttet seg til "fedrelandsforsvaret" under krigen, og krigsmotstanderne dannet i 1917 Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands (USPD), der både Eduard Bernstein, Karl Kautsky og Rosa Luxemburg var med. I november 1918, da uroen i den krigstrøtte befolkningen og mytteri blant matroser og soldater gjorde at keiseren og regjeringen og generalstaben trakk seg, dannet SPD og USPD en foreløbig regjering til valg på grunnlovgivende nasjonalforsamling kunne holdes. I 1920 var USPDs oppslutning nesten like stor som SPDs, men like etter ble USPD delt, da flertallet på landsmøtet gikk inn for sammenslåing med kommunistene.

Valgplakat fra 1932. «Mot Papen (monarkistene), Hitler (nasjonalsosialistene), Thälmann (kommunistene)»

Under Weimar-republikken var SPD blant den demokratiske republikkens fremste forsvarere mot motstandere både til venstre (kommunistene i KPD) og til høyre (de nasjonalistiske høyrepartiene og det nazistiske NSDAP. I 1931 ble SPD delt igjen, fordi særlig ungdommen i bevegelsen mente at ledelsen var blitt altfor forsiktig i kampen mot sosial urett og mot den nazistiske trusselen. Blant andre den unge Willy Brandt gikk ut og ble med i Sozialistische Arbeiterpartei Deutschlands (SAP), som også trakk til seg moderate kommunister som hadde blitt ekskludert fra KPD.

Våren 1933, etter riksdagsbrannen og arrestasjonen av de kommunistiske riksdagsrepresentantene, var SPDs riksdagsfraksjon den eneste som stemte mot å gi Hitler diktatoriske fullmakter. Alle de borgerlige stemte for. SPD-gruppeleder Otto Welss tale i denne debatten er blitt sett på som et lysende eksempel på politisk ryggrad. Kort tid etterpå ble også sosialdemokratene arrestert, og partiet ble forbudt. Det samme gjaldt fagforeningenes. De borgerlige partiene oppløste seg selv.

Under nazismen ble svært mange sosialdemokrater, venstresosialister (fra SAP) og kommunister sperret inne i konsentrasjonsleirer. Titusenvis ble drept i henrettinger og mishandlinger, titusenvis døde av sult og sykdom. Et visst motstandsarbeid ble drevet under svært vanskeleg forhold, men for det meste måtte man nøye seg med å prøve å opprettholde selve miljøene, med formelt upolitiske sangforeninger og lignende.

[rediger] Fra andre verdenskrig til idag

SPD tok opp igjen virksomheten etter andre verdskrig, under ledelse av den tidligere konsentrasjonsleirfangen Kurt Schumacher. Etter krigen forsvant partiets kjerneområder (Sachsen, Thüringen) til DDR. Partiet klarte likevel å bli det overlegent største sosialistiske partiet i de gjenværende vestlige delene av landet. Det kommunistiske KPD klarte aldri å reise seg igjen med noen kraft og ble uansett forbudt i 1956. Dessuten gikk de fleste tidligere venstresosialistene, blant andre Willy Brandt, tilbake til SPD igjen.

I den sovjetiske okkupasjonssonen ble SPD tvangssammenslått med KPD til Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED), som ble det statsbærende partiet i DDR fra 1949, året da okkupasjonssonene ble omgjort til de to tyske statene Forbundsrepublikken Tyskland (BRD) i vest, og den tyske demokratiske republikk (DDR) i øst.

1959 ble et avgjørende år for SPD. Fram til dette året ble partiet dominert av veteranen Kurt Schumacher, som førte en tradisjonell sosialistisk opposisjonspolitikk. Med Bad Godesberg-programmet slo imidlertid SPD inn på en mer sentrumsorientert politisk linje, og definerte seg ikke lenger som et arbeiderparti, men som et pragmatisk folkeparti. Dette markerte et fundamentalt ideologisk brudd med partiets historie og tradisjoner. Partiet aksepterte nå det bestående markedsliberale kapitalistiske systemet, som det ønsket å gjøre mer rettferdig ved å reformere det innenfra.

Under ledelse av Willy Brandt, partiets formann mellom 1962 og 1987, vant SPD terreng. I 1966 ble det dannet en storkoalisjon mellom SPD og CDU/CSU, en koalisjon som varte fram til 1969, da Brandt ble forbundskansler i en koalisjonsregjering med FDP. I 1974 overtok Helmut Schmidt etter at Brandt måtte trekke seg i kjølvannet av den såkalte Guillaume-skandalen. Schmidts regjering ble sittende fram til 1982, da FPD bestemte seg for å skifte alliansepartner og alliere seg med CDU/CSU. Partiet ble etter dette sittende i opposisjon helt fram til 1998, da SPD igjen kunne danne regjering, nå i allianse med Bündnis 90/Die Grünen. Gerhard Schröder ble Tysklands nye forbundskansler.

Partiet ble etter Tysklands gjenforening utfordret fra venstre av Partei des Demokratischen Sozialismus (PDS), arvtageren til det østtyske SED. I 2005 ble dette partiet omdannet til Die Linkspartei ved å inngå et forbund med WASG, en utbrytergruppe fra SPD.

Etter at SPD og alliansepartneren mistet flertallet ved forbundsdagsvalget i 2005, ble det på nytt dannet en storkoalisjon med CDU og CSU, under ledesle av Angela Merkel fra CDU.