Salt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Et salt er i tørr form en kjemisk forbindelse bestående av krystalliserte ioner. Ordene salt og ioneforbindelse brukes ofte synonymt, for å beskrive en kjemisk forbindelse hvor atomene har dannet ioner og er knyttet til hverandre ved ionebinding. Salter dannes typisk i kjemiske reaksjoner mellom

• en base og en syre, for eksempel NaOH + H₂SO₄ → Na₂SO₄ + 2H₂O (natriumsulfat og vann).
• et metall og en syre, for eksempel Mg + H₂SO₄ → MgSO₄ + H₂ (magnesiumsulfat og hydrogen)
• et syredannende oksid og et basedannende oksid, for eksmpel CO₂ + CaO → CaCO₃ (kalsiumkarbonat).

Det vanlige bordsaltet/koksaltet, som i dagligtale omtales som salt, er natriumklorid, NaCl, og dannes for eksempel ved å blande saltsyre og natriumhydroksid: HCl + NaOH → NaCl + H₂O. Mange andre salter er imidlertid giftige.

Saltenes viktigste egenskaper er:

• De danner (salt)krystaller med regelmessig geometrisk form
• De har høyt smeltepunkt, og koker ikke uten å først ødelegges
• De er harde og sprø
• Mange løses lett i vann (fordi vannets polare molekyler trekker ionene fra hverandre), men ikke i organiske løsemidler
• De leder elektrisk strøm i smeltet form og oppløst i vann (i disse tilfellene er ionene frie til å bevege seg), men ikke i ren, fast form (da ionene er for fast bundet til plassene sine).

Salter navngis etter de ionene de består av. Kationet nevnes først, deretter anionet, for eksempel natrium-klorid. For å beskrive saltets minste enhet bruker vi ordet formelenhet, og formelenheten er i dette tilfellet ett natriumion og ett kloridion.

Innhold 1 Utvinning 2 Historie 3 Salt 4 Alt salt er avdampet havvann. 5 Kommersiell utvinning av salt 6 Litteratur 7 Se også

[rediger] Utvinning

Salt, NaCl, utvinnes hovedsakelig på to måter. Sjøsalt utvinnes ved at saltvann samles i et basseng og inndampes. Saltet blir liggende igjen og kan enkelt transporteres for lagring og bruk. Bergsalt utvinnes fra mineraler. Det finnes saltgruver flere steder i Europa.

[rediger] Historie

Salt, NaCl, har oppgjennom historien hatt stor betydning, særlig som konserveringsmiddel for mat. Bortsett fra tørking, var salting eneste mulighet for å få vannet ut av fisk og kjøtt og dermed hindre forråtnelse.

Tidligere problemer med masseproduksjon kombinert med stort forbruk har også vært medvirkende til at verdien av salt har vært svært høy. Det engelske ordet salary og det norske ordet salær, (begge betyr lønning), kommer av at arbeidere tidligere er blitt betalt i nettopp salt.

Da Napoleonskrigene hindret salt-importen til Norge tidlig på 1800-tallet, ble det flere steder i Norge opprettet saltverk for utvinning av salt fra havvann.

[rediger] Salt

Når vi i denne sammenhengen snakker om salt, er det vanlig koksalt eller husholdningssalt det dreier seg om; NaCl eller Natriumklorid. Det er nødvendig for kroppen, men kroppens behov for natrium er bare ca 2 gram pr dag. Salt i store mengder er helseskadelig. Gjennomsnittlig saltinntak for nordmenn er ca 8-9 gram pr dag, og alt for mye salt i maten kan føre til helseplager som hjerte- og karsykdommer. Særlig gjelder dette de som fra før av lider av høyt blodtrykk.

Men salt fremhever matens smak, og våre smaksceller er svært mottakelige for saltsmaken. Menneskene (og andre dyr) har behov for salt siden det er nødvendig for kroppen: salt opprettholder den livsviktige elektrolytiske balansen mellom våre celler. For å motvirke dehydrering eller uttørking av kroppen vet vi i dag at både vann og salt må tilføres.

Og salt finnes i forskjellige former. I butikken kan vi kjøpe mange varianter, fra natriumredusert mineralsalt via raffinert vakuumsalt til havsalt og gourmetsalt, ofte krydret på forskjellig vis. Bruker man mye salt er nok det første alternativ å foretrekke; salt der en del natrium er byttet ut med kalium eller magnesiumsulfat. Rent havsalt idetheletatt er ikke så sterkt, og har ofte god smak.

Salt har vært nødvendig for menneskene siden vi sluttet å spise rått kjøtt og drikke dyreblod – som inneholder salt. Salting var jo også den eneste konserverings¬metoden vi hadde før fryseteknikken ble oppfunnet. At salt har vært viktig ser vi bl.a. i enkelte kulturer der brød og salt fortsatt er tegn på vennskap, skatt på salt var i middelalderen vanlig og en god inntekskilde for fyrster og stormenn i mange land, og i Norge ble landskyld ofte utlignet i salt. Salt har også vært sett på som så verdifullt at det ble brukt som betalingsmiddel; det engelske ord ”salary” (norsk:salær) kommer fra det latinske ordet for nettop salt.

Når menneskene da for mer enn 10 000 år siden ga opp sine liv som jegere og ble bofaste dekket de sine behov for salt fra forskjellige saltforekomster; saltkilder eller åpne forekomster. Enkelte hevder at salt i sin tid bidro til den sivilisasjon som gradvis vokste fram. Salt forekom jo ikke alle steder der folk bosatte seg, dermed begynte handelen mellom mennesker: salt ble et viktig byttemiddel. Karavaner med salt krysset den gamle verden og brakte andre livsfornødenheter tilbake.

[rediger] Alt salt er avdampet havvann.

Gjennom mange hundre millioner år har elver og bekker rent ut i havet. På sin ferd gjennom landskapet har så forskjellige mineraler blitt revet løs og ført med og gitt havet et saltinnhold som i dag i gjennomsnitt er ca 2,5 – 3,5%. I tillegg til dette har man i dag funnet løse bergarter rike på mineraler på store havdyp, og man antar at sagnet om kverna som sto og malte salt på havets bunn har noe for seg – at det muligens også er mineraler fra disse kilder som har gitt havet dets saltinnhold. Gjennom disse millionene av år har voldsomme omveltninger forandret vår klode; kontinenter er blitt flyttet og snudd opp ned – og havområder er blitt stengt inne under fjell og jord. Vannet har dampet ut, og saltet er blitt tilbake. Slik kan man i dag finne saltforekomster over hele vår klode. Muligens ble Norge til slutt liggende for langt mot nord, her har man til nå ikke funnet salt i mengder som har gjort det drivverdig. Men fra Danmark og sydover, på alle kontinenter, finner man salt i undergrunnen.

[rediger] Kommersiell utvinning av salt

Salt utvinnes i dag kommersielt på tre måter; 1)steinsalt eller gruvesalt, 2)vakuumsalt fra underjordiske saltkilder og salthorster/saltdomer, og 3)ved naturlig inndamping av havvann i grunne saliner i tropiske eller subtropiske områder. Verdens produksjon av salt er i dag omkring 200 millioner tonn. Til Norge importeres år om annet omkring 750 000 tonn. Bare ca 6-7 % av dette brukes i husholdninger, mesteparten går til industrien, spesielt kjemisk industri der salt brukes i nær sagt alle typer produkter: plast, papir, såpe, og glass – og til veisalt. Salt benyttes i produksjonen av over 10 000 forkjellige produkter!

1. Utvinning av salt ved gruvedrift i fjell utgjør i våre dager godt over halvparten av verdens produksjon. Fra 1600- tallet av har England og Tyskland hatt mange saltgruver – men den utvilsomt mest kjente i Europa er nok Wielicza i Polen, litt syd for Krakow. Den er i dag den mest besøkte turistattraksjonen i Polen, og var blant de første på UNESCOs verdensarv-liste. I flere tusen år har saltkilder knyttet til gruva vært kjent, da disse tørket ut begynte man på 1300-tallet å grave etter det dyrebare saltet. Gruva går nå ca 325 meter i dybden, og har i alt nær 250 km med gruveganger og haller. Ikke minst på grunn av det risikable arbeidet i gruva var arbeiderne sterkt religiøse. Ved besøk i gruva vil man se kapeller og helgenfigurer hogd ut i saltstein, det største kapellet på flere hundre m2 har fantastiske skulpturer og relieffer, alt hogd ut av gruvearbeidere gjennom århundrene. Den største hallen benyttes i dag til konserter og andre kulturarrangementer og rommer ca 1000 tilskuere.Wielicza er en fantastisk attraksjon jeg anbefaler på det varmeste å besøke hvis man er i Polen.

Det er fortsatt stor drift i saltgruver, men saltet er i dag lite brukt annet enn som veisalt på grunn av at det ofte inneholder en del forurensinger. Jeg tviler på om man får kjøpt det som konsumsalt i forretninger i Norge.

2. Vakuumsalt derimot er det nok av. Fra saltkilder under jorda pumpes sterkt saltholdig vann opp og kokes under høyt trykk. Disse kilder henter saltet fra underjordiske salthorster eller saltdomer; der de uttørkede saltsjøene ble liggende under jord og grus istedetfor innkapslet i fjell. I Mariager på Jylland finnes en slik kjempemessig salthorst under jorda; tre kilometer i bredden og fem kilometer høy. Salt innkapslet i fjell er uforanderlig, mens salt som ble dekt av stein og grus har gjennom disse hundremillionene av år fått en helt spesiell form som endres kontinuerlig – om bare ørlite grann hvert hundreår. Fordi salt har en mindre egenvekt enn jord og grus slipes saltklumpen langs kantene når grusen siger ned i forhold til saltklumpen (hvis vi kan kalle noe så digert som en klump). Etterhvert får horsten fasong omtrent som en sopp eller dom; stort bredt hode og slankere nedover. Overflaten når opp til grunnvannsnivå, her vaskes saltet bort og gir enkelte steder saltkilder som nevnt over, som f.eks. mange steder i Tyskland og USA. Salthorster finnes mange steder over hele kloden, men det er til nå ikke funnet slike i Norge. Vakuumsalt kalles så pga framstillingsmåten. Tar man ikke saltet direkte fra kilden, bores rør ned i horsten, vann pumpes ned som løser opp saltet, og saltlake opp igjen. Dette renses, uønskede mineraler og sporstoffer felles ut, laken kokes under høyt trykk og saltet blir svært finkornet, meget tørt og rent og inneholder ofte mer enn 99,5% NaCl. Så kan man eventuelt tilsette sunne eller smaksregulerende stoffer, som f.eks. jod, og det er dette salt som har den største omsetning til våre husholdninger. Dette saltet, som er meget rent benyttes også i industrien.

3. Det salt som enkelte steder omtales som ”det sunne saltet” er rent havsalt. Som barn har nok mange av oss ligget på magen ved sjøen om sommeren og slikket salt ut av små pytter i strandkanten, der høyvannet har lagt igjen en skvett vann som har tørket ut i sola slik at saltet er blitt liggende igjen. I prinsippet er det det samme som skjer ved kommersiell framstilling av havsalt. Sjøvannet demmes ved høyvann inn i grunne dammer, saliner. Den stabile varmen får vannet til å fordampe, etterhvert fylles mer vann på dammene, og etter en periodes tørking kan man skuffe saltet opp for hånd eller med svære maskiner. På grunn av den relativt lave varmen fordamper vannet ganske langsomt og gir salt med store krystaller. Og fordi saltet på veien til forbruker bare renses og ikke gjennomgår noen større raffineringsprosess inneholder det alle de mineraler og sporstoffer som finnes i havvannet. Dette er stoffer kroppen trenger. Samtidig er saltet svakere enn vakuumsaltet, med ca 97% NaCl, og det er litt fuktigere slik at smaken kommer mer fram.

I Norge, hvor det har vært få saltkilder å øse av, har salt fra tidligste tider av vært framstilt av sjøvann som er dampet ut over bål. Slik saltbrenning har foregått nær sagt alle steder langs norskekysten – jfr stedsnavn som Saltkopp, Saltnes osv.

På 1600-tallet var det større saltverk i Trondheimsfjorden, ved Bergen og ved Langesund, og mindre sikkert mange flere steder. Men det største ble bygget fra 1739 og utover på Vallø ved Tønsberg. Her graderte man sjøvannet i store graderhus, vind og varme fikk noe av vannet til å fordampe slik at saltlaken hadde en høyere saltgehalt før man hadde det over i store kar for oppvarming og videre fordamping av vannet. Produksjon av salt på Vallø foregikk fra omtrent 1743 til 1853, altså i ca hundre år. Flere virksomheter fulgte etter saltverket, til sist Esso. På grunn av dette, og ikke minst på grunn av at Vallø ble bombet 25. april 1945, finnes dessverre ingen minner fra det store saltverket. Alt er borte.

[rediger] Litteratur

• Kurlansky, Mark (2003): Salt : a world history, Vintage. ISBN 978-0-09-928199-3

[rediger] Se også

• elektrolyse