Nominalisme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Nominalisme (av latin nomen = «benevnelse») er den ontologiske posisjonen at kun ting (partikularia) er reelle, mens allmennbegrepene (universalia) bare eksisterer som menneskeskapte tankekonstrukter. Den var en filosofisk bevegelse som oppstod i sen europeisk middelalder.
Dette betyr at enhver inndeling av realiteten i klasser (universalia) er like vilkårlig og i utgangspunktet like bra (eller dårlig). For å ta et opplagt og viktig et eksempel: For en nominalist er det ingenting som er «den menneskelige natur». «Den menneskelige natur» er kun en beskrivelse, det navn (derav uttrykket nominalisme) vi gir vår erfaring av fellestrekk hos menneskelige individer. De eneste ting som virkelig eksisterer, er partikularia.
Det var den engelske fransiskaneren William av Ockham (død 1347) som var den fremste proponenten av nominalismen.
Nominalismen hadde en stor innflytelse på deler av kristen moralteologi. Og fordi politikk, for å si det med Aristoteles, er forlengelsen av etikken, hadde nominalismen også en vesentlig innflytelse på politikken, via den politiske teori. Dette kan illustreres ved å gripe fatt i det ovennevte eksempel: Hvis det ikke finnes noen egentlig menneskenatur, da kan man heller ikke avlese noen universelle moralske prinsipper av menneskenaturen. Det innebærer at moral kun blir lov og forpliktelse, og loven er alltid noe utenfor mennesket. Lov er med andre ord alltid noe påtvunget – både guddommelig lov og menneskets lover, Guds tvang overfor oss, og vår tvang overfor hverandre.
