Mehmet VI

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Mehmet VI (arabisk: محمد السادس) (født 14. januar 1861, død 15. mai 1926) var 36. og siste sultan av Det osmanske riket og den nest siste kalifen. De to titlene var samlet i hans regjeringstid. Han var yngre bror av forgjengeren Mehmet V.

Første verdenskrig endte med katastrofe for Det osmanske riket. Ved krigens slutt hadde britene erobret Bagdad og Jerusalem og store deler av de europeiske territoriene ble utskilt, og delt mellom seierherrene. Mehmet VI overtok sultanatet 4. juli 1918 etter kapitulasjonen, mens de allierte styrkene fortsatt okkuperte Istanbul. Under forhandlingene med Ententemaktene godtok Mehmet VI å avgi Syria, Palestina, Mesopotamia, Anatolia og Izmir. Hejaz ble anerkjent som uavhengig stat. Tyrkiske nasjonalister mislikte sterkt vilkårene i fredsavtalene. En nasjonalistisk bevegelse under ledelse av Mustafa Kemal nådde toppen da grekerne inntok Izmir 15. mai 1919. Den nasjonalistiske bevegelsen drev grekerne ut igjen med militær makt og dannet en alternativ revolusjonær regjering i april 1920. 24. mai 1920 undertegnet Mehmet dommen om dødsstraff for Mustafa Kemal til ingen nytte.

Sultan Mehmet VI fratrådte tronen den 1. november 1922. Han forlot Konstantinopel 17. november ombord i et britisk krigsskip. Kalifatet (den religiøse makten) ble overført til fetteren Abdulmejid II 19. november. Han gikk han i eksil på Malta, deretter på den italienske Rivieraen. 3. mars 1923 erklærte folkeforsamlingen i Ankara sultanatet (den politiske makten) for opphevet. 29. oktober samme år ble Tyrkia formelt opprettet med Mustafa Kemal som president. Kalifatet (den religiøse makten) ble offisielt opphevet i 1924.

Han døde i Sanremo, Italia den 15. mai 1926.

Forgjenger
Mehmet V