Litterær teori

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Litterær teori er den teori (eller filosofi) som omhandler tolkning av litterære tekster og litterær kritikk. Dens historie begynner med den klassiske greske poetikk og retorikk og inkluderer siden 1700-tallet også estetikk og hermeneutikk. På 1900-tallet har «teori» blitt et paraplybegrep for ulike forskningsmetoder for å lese tekster, de fleste er begrunnet av ulike versjoner av europeisk filosofi.

[rediger] Litterær teori og litteratur

Et av de fundamentale spørsmål innenfor litterær teori er «Hva er litteratur?», skjønt mange nåværende teoretikere og litteraturforskere mener at enten er begrepet «litteratur» ikke mulig å definere, eller at det kan potensielt referere til en hvilken som helst bruk av språket. Bestemte teorier er adskilt ikke bare av deres metoder og konklusjoner, men også hvordan de definerer en «tekst». For noen litteraturforskere betyr tekst «bøker som tilhører den vestlige litterære kanon», men prinsippene og metodene til litterær teori har blitt benyttet på sakprosa, populær litteratur, film, historiske dokumenter, lovbøker, reklame og annet. Noen forskere har innenfor kulturstudier behandlet kulturelle hendelser som mote, fotballopptøyer, melodifestivaler og lignende som «tekster» som kan fortolkes. I den brede mening kan litterære teori være en generell teori for fortolkning.

Siden litteraturteoretikere ofte støtter seg på en svært heterogen og uensartet tradisjon innenfor europeisk filosofi og språkteorier er enhver form for klassifisering ofte kun en tilnærmelse. Det er mange «skoler» eller typer av litterær teori som har ulike tilnærmelsesmetoder for å forstå en tekst. Mange teoretikere, selv de som er listet nedenfor, kombinerer metoder fra flere enn en av disse tilnærmelsesmetoder (eksempelvis, den dekonstruktive tilnærmelsen til Paul de Man støtter seg på en lang tradisjon av nærlesning som nykritikken (New Critics) gikk foran med, og de Man var opplært innenfor den europeiske tradisjonen med hermeneutikk).

Bredere teoriretninger som historisk har vært viktig inkluderer nykritikken, formalismen, russisk formalisme og strukturalisme, poststrukturalisme, marxisme, feminisme, og fransk feminisme, nyhistorisme, dekonstruksjonisme, leserens respons-kritikk og psykoanalytisk kritikk.

[rediger] Historie

Litteraturteori ble en profesjon på 1900-tallet, men har historiske røtter som går tilbake til oldtidens Hellas med Aristoteles’ Poetikken som et tidlig eksempel, og antikkens Roma med Cassius Longinos’ Om det sublime og Quintus Horatius Flaccus, og de estetiske teoriene fra antikkens filosofi fram til 1700-tallet og 1800-tallet har hatt betydelig innflytelse på de nåværende litterære studier. Litteraturteori og litteraturkritikk har vært tett forbundet i alle tider.

Litteraturteori i den moderne mening går derimot kun tilbake til omtrent 1950 da strukturalistiske lingvister som Ferdinand de Saussure begynte betydelig å påvirke engelskspråklig litteraturkritikk. Nykritikken og ulike europeiske formalister, spesielt russisk formalisme, hadde beskrevet noen av deres mer abstrakte anstrengelser som «teoretiske», men det var ikke før den brede innflytelsen fra strukturalismen begynte å bli tilstedeværende i den engelskspråklige akademiske verden at «litteraturteori» ble tenkt på som en forent område.

I den akademiske verden i Storbritannia og USA var litteraturteori mest populært på slutten av 1960-tallet da dens innflytelse spredde seg på universitetene som Johns Hopkins og Yale til 1980-tallet hvor det undervist i litteraturteori i ulik grad. I løpet av dette tidsrommet ble litteraturteori sett på som banebrytende forskning og de fleste universitetene verden over søkte å studere og undervise i teori og innlemme det i sitt undervisningsopplegg. På grunn av dets metodiske økning i popularitet og det tungt tilgjengelige språk i dets nøkkeltekster, ble dens teori også ofte kritisert som forbipasserende, trendy og obskurt (og utsatt for litterær satire som eksempelvis David Lodges romaner). Noen forskere, både de teoretiske som de ikke-teoretiske refererer til debatten på 1970-tallet og 1980-tallet som «teorikrigen».

I løpet av begynnelsen av 1990-tallet hadde litteraturteoriens popularitet som eget interesseområde falmet noe (sammen med akademiske posisjoner for «rene» teoretikere) selv om dens tekster var blitt inkorporert i studiet av bortimot all litteratur. Anno 2006 har kontroversene om bruken av teori i litteraturstudiene død ut, og diskusjonene om emnet innenfor litterære og kulturelle studier tenderer nå til å være atskillig mer avslappet og mindre bitter. Noen forskere lener seg tungt på litteraturteori i sitt arbeid mens andre kun nevner det innledningsvis eller ikke i det hele tatt, men dens tilstedeværelse er fortsatt en viktig del av all litteraturstudier.

[rediger] Ulike retninger

Intellektuelle tradisjoner og prioriteringer overfor ulike litteraturteorier er ofte svært forskjellige. Noen adskiller seg så radikalt at det er vanskelig å finne et sett av felles begreper og gjør det vanskelig å gjøre fruktbare sammenligninger.

For eksempel inneholder arbeidene til nykritikerne en underforstått moralsk dimensjon og noen ganger til og med en religiøs tone: en nykritiker kan lese et dikt av T.S. Eliot eller Gerard Manley Hopkins for dens grad av ærlighet i å uttrykke smerte og dens motsetning i å søke tro i en moderne verden. Samtidig vil en marxistisk kritiker finne slik bedømmelse som mer ideologisk enn kritisk. En marxistisk analyse vil si at en nykritisk analyse ikke opprettholder en tilfredsstillende kritisk distanse fra diktets religiøse holdning til å kunne forstå det. Eller en poststrukturalistisk kritiker kan ganske enkelt unngå det overstående ved å forstå den religiøse meningen i diktet som en meningsallegori og behandle diktets referanser til «Gud» som en diskusjon av dens refererende natur heller enn hva det referer til.

Slike uenigheter kan ikke bli løst med letthet ettersom de ulike retningen har iboende radikalt forskjellige begreper og mål (det vil si teorier). Deres teorier ved lesningen kommer fra uoverstigelige forskjellige intellektuelle tradisjoner: nykritkerne baserer deres arbeid på forskning fra den amerikanske østkysten og på religiøse tradisjoner, mens marxistene baserer sine arbeid på kritisk-sosiale og økonomiske tanker, og poststrukturalistenes arbeid er utledet fra 1900-tallets europeiske språkfilosofi. Å anta at slik ulike tilnærminger til å ha noe til felles vil være naivt. Å kalle dem alle for «litteraturteori» uten å anerkjenne deres uensartet vil være en reduksjon av deres ulikheter.

På slutten av 1950-tallet forsøkte den kanadiske litteraturkritikeren Northrop Frye å forlike historisk kritikk og nykritikk samtidig som han adresserte grunnene til tidlig leserens respons-kritikk og de tallrike psykologiske og sosiale tilnærminger. Han forsøk, utgitt i boken Anatomy of Criticism (Litteraturkritikkens anatomi), var tydelig strukturalistisk, og hvilte på antagelsen på en intertekstuell «ordenes orden» og på bestemte, universale strukturer. Hans forsøk holdt seg i engelsk litteraturprogram i flere tiår, men mistet betydning overfor poststrukturalismen.

For noen litteraturteorier, spesielt for enkelte former for formalisme, er forskjellen mellom «det litterære» og andre typer tekster av aller største betydning. Andre retninger (spesielt poststrukturalismen i sine ulike former som nyhistorisme, dekonstruksjonisme, enkelte former av marxisme og feminisme) søker å bryte ned skillelinjene mellom de to og har benyttet tekstfortolkning til en bred rekke av tekster, inkludert film, sakprosa, historiske skrifter og til og med kulturelle hendelser.

En annen betydningsfull forskjell mellom ulike teorier for litterær fortolkning er den biografiske tilnærmingsmetode, det vil si den tyngde som hviler på forfatterens egne meninger om verket og dens intensjoner. For de fleste tilnærmelser før 1900-tallet var forfatterens egne intensjoner viktig rettsnor for å klargjøre den «riktige» fortolkning av teksten. Nykritikerne var den første retningen som avviste forfatterens rolle i fortolkningen, og foretrekk å sette fokus på teksten i seg selv. Faktisk, til tross for motsetningene mellom formalisme og senere skoler, de deler likevel den grunnholdning at forfatterens egen fortolkning av verket ikke gir mer mening enn noe annet.

[rediger] Ulike litterære skoler

Listet nedenfor er noen av de mest vanlige skoler og retninger innenfor litterær teori sammen med deres mest betydningsfulle forfattere. Ikke alle av de nevnte forfatterne skrev primært om litteratur, men siden deres verk har hatt betydningsfull innflytelse på litterær teori blir de uansett listet her.

Amerikansk pragmatisme og andre amerikanske tilnærminger
- Harold Bloom, Stanley Fish, Richard Rorty
Kulturelle studier – vektleggingen på litteraturens rolle i dagliglivet
- Paul Gilroy, John Guillory
Komparativ litteratur – overveier litteratur fra ulike språk, nasjoner og kulturer
Dekonstruksjonisme – en strategi for nærlesning som trekker ut ikkeavgjørende fortolkningsbeslutninger, oversetter til klartekst hva teksten selv ikke tenker på, men som uansett tillater å bli tenkt.
- Jacques Derrida, Paul de Man, J. Hillis Miller, Philippe Lacoue-Labarthe, Gayatri Spivak, Avital Ronell
Feminisme (se feministisk litterær kritikk) – som uthever tema som angår kjønnsrelasjoner
- Luce Irigaray, Hélène Cixous, Elaine Showalter
Formalisme
Tysk hermeneutikk og filosofi
- Friedrich Schleiermacher, Wilhelm Dilthey, Hans-Georg Gadamer, Erich Auerbach
Marxisme (se marxistisk litterær kritikk) – som uthever tema som angår økonomi og klassekonflikter
- Georg Lukács, Valentin Voloshinov, Raymond Williams, Terry Eagleton, Fredric Jameson, Theodor Adorno, Walter Benjamin
Nykritikk – som ser på litterære verk på hva som er skrevet og ikke hva forfatterens mål eller biografiske sakspørsmål
- W.K. Wimsatt, F.R. Leavis, John Crowe Ransom, Cleanth Brooks, Robert Penn Warren
Nyhistorismen – som undersøker en tekst ved å også undersøke andre tekster fra samme tidsepoke
- Stephen Greenblatt, Louis Montrose, Jonathan Goldberg, H. Aram Vesser
Postkolonianisme – fokuserer på innflytelsen av kolonialisme i litteraturen, spesielt i forhold til historiske konflikter som er resultert i utbytting av mindre utviklede nasjoner
- Edward Said, Gayatri Chakravorty Spivak, Homi Bhabha, Declan Kiberd, Stuart Hall
Poststrukturalisme – vekt på relasjoner og dynamikk. Postkolonialisme, feministisk og queer litteraturteori, nyhistorisme m.m. vil i stor grad være basert på poststrukturalisme
- Michel Foucault, Jacques Derrida, Julia Kristeva, Roland Barthes, Gilles Deleuze, Félix Guattari, Maurice Blanchot
Psykoanalytisk (se psykoanalytisk litteraturkritikk) – undersøker underbevissthetens rolle i litteraturen, inkludert forfatteren, leseren og figurene i teksten.
Sigmund Freud, Jacques Lacan, Slavoj Žižek, Viktor Tausk
Skjev teori (engelsk Queer theory) – undersøker og setter spørsmålstegn ved og kritiserer seksuelle kjønnsroller i litteraturen, spesielt homse- og lesbelitteratur
- Judith Butler, Eve Sedgewick, Michel Foucault
Leserens respons-kritikk – fokuserer på den aktive respons som leseren gir til en tekst
- Umberto Eco, Louise Rosenblatt, Wolfgang Iser, Hans-Robert Jauss, Stanley Fish, Stuart Hall
Russisk formalisme
- Victor Shklovsky, Vladimir Propp
Strukturalisme og semiotikk (se semiotisk litteraturkritikk) – undersøker de underliggende strukturer i tekstens innhold (eksempelvis handling)
- Roman Jakobson, Claude Lévi-Strauss, Roland Barthes, Mikhail Bakhtin, Jurij Lotman
Andre teoretikere: Robert Graves, Alamgir Hashmi, John Sutherland, Northrop Frye, Leslie Fiedler, Kenneth Bruke

[rediger] Litteratur

Jonathan Culler. Literary Theory: A Very Short Introduction. ISBN 0-19-285383-X.
Terry Eagleton. Literary Theory: An Introduction. ISBN 0-8166-1251-X.
Terry Eagleton. After Theory. ISBN 0-465-01773-8.
Jean-Michel Rabate. The Future of Theory. ISBN 0-631-23013-0.
The Johns Hopkins Guide to Literary Theory and Criticism. ISBN 0-8018-4560-2.
Modern Criticism and Theory: A Reader. Ed. David Lodge and Nigel Wood. 2nd Ed. ISBN 0-582-31287-6