Antikken
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Antikken er en tidsperiode i gresk og romersk historie, ca. 700 f.Kr. til 500 e.Kr.. Antikken inndeles i gresk antikk og romersk antikk.
[rediger] Hellensk kultur
- Hovedartikkel: Antikkens Hellas
Ved slutten av bronsealderen falt de gamle greske kongedømmene sammen og en ny sivilisasjon vokste opp i tomrommet etter dem. Den hellenske sivilisasjonen ble til av en samling av bystater (hvor de viktigste var Athen og Sparta), som hadde forskjellige regjeringstyper og kulturer, som omfattet mange nyvinninger innenfor regjeringstyper, filosofi, vitenskap, politikk, sport, teater og musikk. De hellenske bystatene grunnla et stort antall kolonier på kystene til Svartehavet og Middelhavet, i Anatolia, Sicilia og Sør-Italia, men i det 4. århundret f.Kr. hadde deres interne kriger gjort dem til et lett bytte for kong Filip II av Makedonia. Hans sønn Aleksander den stores militære erobringer spredde den hellenske kulturen til Persia, Egypt og India, men åpnet også for kontakt mellom den nye kulturen og den eldre læren fra disse områdene, dette utviklet seg til en ny kultur som senere er blitt kjent som hellenismen.
[rediger] Romerriket
- Hovedartikkel: Romerriket
Mye av den greske læren ble assimilert av den gryende romerske stat etter hvert som den vokste seg ut fra Italia. De tok fordel av fiendenes splittelse, den eneste utfordringen mot romersk overherredømme over Sør-Europa kom fra den fønikiske kolonien Karthago, dennes underlag, i punerkrigene, mot slutten av det 3. århundre f.Kr., markerer starten på romersk kontroll over Middelhavet. Først som et kongedømme, så som en republikk, Romerriket ble til slutt et keiserrike mot slutten av det første århundre f.Kr., under Keiser Augustus og hans autoritære etterfølgere. Romerriket hadde sitt politiske midtpunkt i Middelhavet, hvor de kontrollerte alle de omliggende landene. Den nordlige grensene ble definert av de store elvene Rhinen og Donau, under keiseren Trajan (andre århundre e.Kr.) nådde riket sitt største utstrekning, inkludert Storbritannia, Romania og deler av Mesopotamia. Keiserriket brakte fred, sivilisasjon og et effektivt sentralisert styresett til sine undersåtter, men i det tredje århundre e.Kr. gjorde en serie med borgerkriger at den økonomiske og sosiale styrken til riket falt fra hverandre. På 300-tallet klarte keiserne Diokletian og Konstantin å forsinke disintegrasjonen av riket ved å dele det i en vestre og en østre del. Diokletian og hans arvinger utførte blodige forfølgelser av det kristne samfunn, men Konstantin erklærte offisielt slutt på all forfølgelse av kristendommen i 313 med ediktet fra Milano. Scenen var nå satt for at keiserriket senere skulle anskaffe kristendommen som den offisielle statsreligionen (rundt år 380 under keiser Theodosius den store), som gjorde så kirken ble en mektig institusjon.
