Konráð Gíslason

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Konráð Gíslason (født 3. juli 1808 på Löngumýri i Skagafjörður på Island, død 4. januar 1891 i København) var en islandsk språkforsker og en av de såkalte «Fjölnismenn», grunnleggerne av tidsskriftet «Fjölnir».

Gíslasons far, bonden Gísli Konráðsson, var kjent som samler av folkesagn, folkedikter og personalhistoriker. Han regnet Egil Skallagrimsson, Sæmund den vise og Sigvat Sturlason til sine forfedre. I 18 års-alderen fikk Gíslason en friplass ved skolen i Besastaðir, gikk ut derfra med beste karakterer og kom 1831 til København, hvor han snart viet seg til nordisk språkforskning. 1839 ble han utnevnt til Arnamagnæansk stipendiat, 1848 til dosent og lektor i oldnordiske språk sammesteds, fikk 1853 professortittelen og ble 1862 ordinær professor. Han var professor inntil han tok avskjed 1886.

Gíslason var en av de grundigste og skarpsindigste språkforskerne som har arbeidet på den nordiske filologiens område. Hans første arbeid, en utgave av Hrafnkels saga Freysgoða (1839), var den første kritisk og metodisk utgitte islandske teksten, og de prinsipper Gíslason fastsatte ved denne utgaven, ble rettesnor for senere arbeider av samme slag. Enn mer epokegjørende var hans grammatiske verk Um frumparta islenzkar túngu í fornöld (1845), den første moderne fremstilling av den klassiske gammelislandske lydlære, full av verdifulle iakttagelser. På denne grunnvoll begynte han siden å utgi en Oldnordisk formlære (1858).

I mellomtiden hadde gjennom hans og andres initiativ Det nordiske litteratursamfund blitt stiftet, og for dettes regning utgav Gíslason nye kritiske utgaver av gammelislandske tekster: Droplaugarsonasaga (1847), Tvær sögur af Gísla Súrssyni (1849) og Fóstbrœðrasaga (1852). Senere kom Njála (med Eiríkur Jónsson 1875). Gíslason utarbeidet videre Dönsk orðabok með íslenzkum þýðingum (1851), som lenge var den eneste i sitt slag, og syslet med materialsamling for Richard Cleasbys planlagte islandske ordbok (senere utgitt av Guðbrandur Vigfússon). På 1860-tallet begynte Gíslason å vie seg til tolkningen av de gamle skaldekvadene, som S. Egilsson hadde banet vei for. Gíslason arbeidet med bedre materialer – han hadde tilgang til selve håndskriftene – og nådde dels derfor, dels takket være sin skarpsindighet og sin fine forståelse for skaldediktningens vesen langt sikrere og rikere resultater. Fruktene av dette arbeidet samlet han i noen avhandlinger, blant hvilke Nogle bemærkninger om skjaldedigtningens beskaffenhed i formel henseende (1872) er den viktigste.

Sammen med noen venner grunnla Gíslason tiddskriftet «Fjölnir», som i høy grad bidro til å gjenopplive den islandske nasjonalånd. Gíslason arbeidet for å få innført en ny, mer moderne ortografi i det islandske språket, men her hadde han ingen fremgang. 1848–49 satt han som kongevalgt medlem i den danske grunnlovgivende forsamling, men siden hans interesser hovedsakelig var av vitenskapelig og litterær art, brydde han seg lite om politikk. Han var medlem av flere lærde selskaper, og ble 1868 æresdoktor ved Lunds universitet. Sin formue testamenterte han til det Arnamagnæanske legatet.