Kollektivisme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Mangler kilder: Denne artikkelen inneholder påstander som trenger kildehenvisninger, enten fordi de er kontroversielle eller vanskelige å verifisere. Slike påstander kan bli fjernet.Kollektivisme er en politisk ideologi som vektlegger den samlede gruppe av mennesker i et samfunn fremfor det enkelte individ. Kollektivistene hevder at det individualistiske samfunnet har formet mennesket til å bli egoistisk. Men mener at dersom man i samfunnet får gjennomgående kollektivisme så vil menneske utvikles til et kulturelt og kollektivt vesen. I motsetning til i individualisme hvor det blir destruktivt mot seg selv og andre.
Kollektivismens politiske motpoler er individualisme og liberalisme.
Innhold |
[rediger] Styringsform
En kollektivistisk stat skal ifølge teoriens etterfølgere bygges til fellesskapets beste. Med en stor grad av likhet og en gjennomgående likhets og rettferdighetstanke. Et eksempel på en slik teori er "fra hver enkelt etter evne, til hver enkelt etter behov. Som er det marxistiske synet på samfunnsbygging med kollektivisme til grunn. I praksis vil det i et kollektivistisk samfunn være staten som er redskapet til å fordele godene. Statsledelsen skal se til at «det som er godt for staten er godt for gruppene og derved også det enkelte individ».
Styringsformen forutsetter en statsledelse med maksimal visdom og uten egeninteresser.
[rediger] Økonomi
En kollektivistisk stat vil ha planøkonomi. Den vil ikke ha privat eiendomsrett eller private eierinteresser i produksjonsmidler. Prinsipielt vil alle ha lik inntekt. Eller det vil ikke være stor sprikning mellom inntektene. Karl Marx som er en kjent kollektivistisk klassiker mente at alle skulle motta etter hve deres behov er.
[rediger] Konsekvenser av styringsform og økonomi
Kritikere hevder at styringsformen forutsetter en nærmest guddommelig statsledelse, og at individets rett til kritikk blir kneblet, med den følge at meningsfriheten i en kollektivistisk stat oppheves. De hevder videre at incitamentet for den enkelte til å gjøre en ekstra innsats (ekstra inntekt) er fraværende. Men andre hevder at den planøkonomi som kollektivistene fremmer vil være langt mer effektiv enn noen markedsøkonomi. I planøkonomi skal man kunne ta vare på alle menneskers behov og ikke behøve å tenke på profitt. Dermed vil det ikke være problematisk å satse på ting som alternativ energi eller ta hensyn til miljø. Kollektivistene hevder at i kapitalismen går et stort antall varer til spille grunnet samfunnsformen. Som er konkurranse og profitt. Varer dumpes for å øke etterspørselen og derved prisene, dette vil ikke være i en planøkonomisk stat. Derved vil man kunne jobbe mindre for man har ikke behov for å produsere like mye som før, da kommer 6 og 4 timers arbeidsdagene inn.
[rediger] Kollektivistiske samfunn
Noen rent kollektivistiske stater finnes neppe. Det som ligner mest i dag er sannsynligvis Nord-Korea. Kommunistiske land som Cuba og Kina og religiøst styrte land som Iran og Syria kommer deretter. De fleste land i Afrika og Sør- og Mellom-Amerika har en kollektivistisk økonomi (intet eiendomsregister eller omsettelige småbedrifter).
Tidligere kommunistiske Øst-Europa, samt Nazi-Tyskland og Italia under Mussolini var klassiske eksempler på kollektivistiske samfunn.
 |
«Hvis det nittende århundre var århundret med individualisme, forventer jeg at dette århundre vil bli århundret for kollektivismen og staten.» |  |
| – Benito Mussolini, 1932.[1] | ||
I mindre skala finner man prosjekter innenfor rammen av en stat med annen styreform som fungerer ut fra kollektivistiske prinsipper. Kjente eksempler er mange av kibbutzene i Israel, amishsamfunnene i USA og ashramer i India. Felles for dem alle er at medlemmene er knyttet sammen av religiøse og/eller politiske oppfatninger, og at det er et begrenset antall medlemmer. I de israelske kibbutzene var det for eksempel så viktig at alle innbyggerne fikk den samme oppdragelse, at barna ikke fikk lov til å sove hos foreldrene.
[rediger] Kollektivistiske påvirkninger
Samtlige styresett i verden er i dag mer eller mindre påvirket av kollektivisme. Dette gjennom fellesgoder som velferd.
Norge er i denne sammenheng blitt uthengt internasjonalt som et kollektivistisk samfunn. Klassisk eksempel på dette er den svenske næringsminister Bjørn Rosengrens karakteristikk av Norge i 2002 som «den siste sovjetstat». Den norske rettsstaten er også blitt kritisert for kollektivisme. Det har vært svært vanskelig for uskyldig dømte å få gjenopptatt sin sak. Liland-saken, Moen-saken, Rødsethsaken, Hagesaken, Bjugn-saken, samt ca 20 justismord i incest-saker er eksempler på dette. Torgersen-saken kan være det verste eksempel på justismord som den norske stat ønsker å skjule. Den norske stat ødelegger livet for svært mange mennesker hvert eneste år.
Et svar på internasjonal kritikk har vært opprettelsen av Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker i 2004.
