John Vereker, 6. vicomte Gort
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| John Vereker, lord Gort | |
|---|---|
| 10. juli 1886 - 31. mars 1946 | |
 Lord Gort, til ventre og generalløytnant Henry Royds Pownall studerer et kart 26. november 1939 |
|
| Fødested | London |
| Dødssted | London |
| Troskap |  Storbritannia |
| Tjenestetid | 1905 - 1945 |
| Rang | Feltmarskalk |
| Enhet |  British Army |
| Utmerkelser | VC GCB CBE DSO og to metallbånd MVO MC MVO MC |
John Standish Surtees Prendergast Vereker, den sjette vicomte Gort, men mer kjent lord Gort, (født 10. juli 1886, død 31. mars 1946), var en britisk feltmarskalk under andre verdenskrig.
Han var øverstkommanderende for den britiske ekspedisjonsstyrken BEF under slaget om Frankrike i 1940 og lyktes å redde det meste av styrken under evakueringen ved Dunkerque, den såkalte Operasjon Dynamo, men det meste av utstyret gikk tapt. Ved krigens avslutning var han øverstkommanderende i Palestina og Transjordan. Under et møte i november 1945 med feltmarskalkene Alan Brooke og Bernard Montgomery kollapset Gort og ble fløyet til London, hvor det ble avklart at han hadde kreft.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
John Vereker vokste opp i grevskapet Durham og på Isle of Wight. Han ble utdannet ved Malvern Link Preparatory School og Harrow School, og begynte deretter ved Krigsakademiet i Woolwich i januar 1904, etter å ha etterfulgt faren til familietittelen i 1902. Han ble utplassert ved Grenadier Guards i juli 1905.
Da king Edvard VII døde i 1910, var løytnant Gort leder for de av Grenadier underoffiserer som bar den døde kongens kiste og stod ved kistens katafalk. For sine tjenester ved denne anledningen ble han tildelt Royal Victorian Order.
3. september 1913 ble han utnavnt til adjutant for general Francis Lloyd, GO Commanding London District.
[rediger] Første verdenskrig
Ved utbruddet av første verdenskrig i 1914, var han blitt utnevnt til kaptein og kjempet ved vestfronten og fikk særlig utmerkede rapporter ni ganger og ble tildelt Military Cross og Distinguished Service Order med to bånd.
Han ble tildelt Victoria Cross for sine handlinger 27. september 1918 ved Canal du Nord, ved Flesquieres. Oberstløytnant Gort hadde da ledet sin bataljon under sterkt beskytning og selv skadet, hadde han da bataljonen lå fast, kommet seg opp i åpent lende for å få assistanse fra an stridsvogn og dirigerte denne slik at den ga den beste beskyttelsen. Han ble skadet enda en gang under dette, men fortsatte ledelsen, noe som endret med at de tok 200 tyske krigsfanger, to batterier med feltkanoner og en rekke maskingeværer.
[rediger] Mellomkrigstiden
Etter å ha deltatt på et kort kurs ved Staff College i Camberley i 1919, vendte Gort tilbake hit som instruktør i 1921.
Han ble utnevnt til oberst i 1925 og i januar 1927 ble han sendt til Shanghai, for å vende tilbake i august for å gi en førstehåndsrapport om situasjonen i Kina til king Georg V og prinsen av Wales, den senere Edvard VIII. Han blle deretter sjef for den kongelig vaktstyrken i årene 1930-1932. Deretter inspirerte han opplæringen i India for så senere returnere til Staff College i 1936 som sjef for denne.
Han ble general i 1937, og uvanlig nok ble han utnevnt til denne graden direkte fra generalmajor, og slik «hoppet over» graden generalløytnant. Igjen ble han overraskende nok utnevnt til sjef for hæren (Chief of the Imperial General Staff). I denne posisjonen ble han en talsmann for å utvikle en hær som kan kjempe i et forsvar av Frankrike og Be-Ne-Lux-landene, fremfor å være et imperieforsvar, etter at Frankrike hadde uttalt at de ikke ville være i stand til å forsvare seg ved et eventuelt tysk angrep.
[rediger] Andre verdenskrig
Ved utbruddet av andre verdenskrig ble han gitt kommandoen over British Expeditionary Force (BEF) i Frankrike, og han overtok denne 19. september 1939. Etter Phony War, angrep Tyskland gjennom Ardennene i 1940 og delte de allierte styrkene. Sambandet mellom BEF og den franske overkommandoen var brutt, og 25. mai måtte Gort på egenhånd beslutte å se bort fra ordren om å angripe sørover, og siden posisjonen var så presset, heller trekke seg tilbake nordover. Slik lyktes det å evakuere BEF, sammen med tusenvis av franske soldater å evakuere fra Dunkirk onder slaget om denne byen. Tilsammen ble 338 226 soldater evakuert under den såkalte Operasjon Dynamo. Gort har i ettertid fått honnør for sin håndtering av denne situasjonen, både at så mange soldater ble reddet, men også det at man på denne måten unngikk et totalt og demoraliserende tap. Kritiske røster påpeker at Gort ikke fulgte ordren om å slutte seg til de franske styrkene kamp lenger sør og deres forsøk på å etablere en større motoffensiv mot tyskerne og slik fremsto som defaitistisk og underminerte en samlet alliert aksjon.
Da han 1. juni vendte tilbake fra Dunkirk, ble han adjutant til kong Georg VI, og 25. juni reiste han med Duff Cooper, til Rabat i Marokko for å samle anti-nazistiske franske statsråder, men ble i stedet arrestert av Vichy gendarmeri. Han ble imidlertid rask løslatt og vendte tilbake til England.
Han overtok deretter jobben som leder for opplæring av Heimevernet (British Home Guard) og benyttet anledningen til å besøke Island, Orknøyene og Shetland. I årene 1941-1942 var han guvernør i Gibraltar (1941-42), hvor han mt regjeringens ønsker fikk utvidet flystripen ved hjelp av utfyllinger i sjøen, han senere ble takket av Krigskabinettet for sin forutseenhet da denne flyplassen viste seg å være av avgjørende betydning Storbritannias evner under slaget om Middelhavet. Som guvernør på Malta i årene 1942-1944 viste han sitt mot og lederskap under beleiringen og isolasjonen av øya, og han fikk av malteserne det såkalte Sword of Honour. [[ 20. juni]] 1943 ble han på Malta utnevnt til britisk feltkmarskalk av kongen. 29. september samme år var Gort til stede sammen med generalene Dwight D. Eisenhower og Harold Alexander da den italienske marskalken Pietro Badoglio i Valetta undertegnet Italias kapitulasjon.
Da krigen sluttet var han høykommisær for Palestinamandatet og Transjordan. Under et møte i november 1945 med feltmarskalkene Alan Brooke og Bernard Montgomery kollapset Gort og ble fløyet til London, hvor det ble avklart at han hadde kreft.
Han var svigerfar til major William Sidney, 1. vicomte De L'Isle og fetter til general sir Ian Standish Monteith Hamilton. Gort var til stede ha hans svigersønn mottok Victoria Cross fra Harold Alexander 3. mars 1944 i Italia.
