Harold Alexander
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Harold Alexander | |
|---|---|
| 10. desember 1891 - 16. juli 1969 | |
 Harold Alexander i 1945 |
|
| Fødested | London |
| Dødssted | Slough, Berkshire |
| Troskap |  Storbritannia |
| Tjenestetid | 1911 - 1945 |
| Rang | Feltmarskalk |
| Enhet |  British Army |
| Militære slag | Første verdenskrig Den russiske borgerkrigen Andre verdenskrig |
| Utmerkelser | KG, OM, GCB, GCSI, GCMG, GCVO, DSO, MC |
| Senere arbeid | Canadas generalguvernør 1946-1952 Forsvarsminister 1952-1954 |
Sir Harold Rupert Leofric George Alexander, KG, OM, GCB, GCSI, GCMG, GCVO, DSO, MC, LL.D, PC (født 10. desember 1891 i London, død 16. juni 1969 i Slough), 1. jarl Alexander av Tunis var en britisk offiser som tjenestegjorde i begge verdenskrigene og var senere både generalguvernør i Canada og forsvarsminister.
Innhold |
[rediger] Første verdenskrig
Alexander var sønn av James Alexander, 4. jarl av Caledon og ble utdannet ved Harrow School og Sandhurst. Han startet sin militære tjeneste som offiser i 1911 i Irish Guards. Under første verdenskrig kjempet han på vestfronten i British Expeditionary Force, først som 22 år gammel løytnant og troppsjef, etter hvert avanserte han og ble den yngste oberstløytnant i British Army. Han ble såret to ganger, og da krigen var over hadde han avansert til brigader.
Etter krigens slutt tjenestegjorde han hovedsakelig i utlandet, blant annet i Det baltiske landvernet, bestående av baltiske tyskere i Latvia under Den russiske borgerkrigen, hvor han lyktes i å drive de bolsjevikiske styrkene ut av provinsen Latgale. Etter dette tjenestegjorde han i Tyrkia og i Gibraltar før han vendte tilbake til England hvor han ble lærer ved stabsskolen i Camberley.
[rediger] Ved innledningen til andre verdenskrig
I 1937 ble han utnevnt til generalmajor og inntrådte i tjeneste ved Den britiske ekspedisjonsstyrken BEF igjen, hvor han ble sjef for den britiske 1. divisjon i 1940. Alexander hadde det overordnede ansvaret for Operasjon Dynamo, evakueringen fra Dunkerque og etter dette ble han utnevnt til generalløytnant og ble overført til Burma som sjef for 1. armékorps. Japans stridskrefter var så overmektige han britene ble tvunget tilbake til India.
[rediger] Nord-Afrika og Italia
I august 1942 ble Alexander og Bernard Montgomery sendt til Nord-Afrika for å avløse general Claude Auchinleck. Alexander var øverstkommanderende for de allierte styrkene i Midtøsten og var slik Montgomerys overordnede ved kampene der. De kom begge vel overens og løste i fellesskap oppgavene slik at det tyske Afrikakorpset kapitulerte den 12. april 1943 for de da forente styrkene fra ørkenkrigen og de framrykkende styrkene etter Operation Torch.
Etter disse suksessene ble Alexander utnevnt til Dwight Eisenhowers stedfortreder og ble samtidig overordnet for de allierte styrkene i Italia.
[rediger] Ved andre verdenskrigens avslutning
Alexander var vel ansett både blant britiske og amerikanske offiserer, og var Eisenhowers første valg for å lede styrkene i Operation Overlord. Winston Churchill besluttet imidlertid at Alexander skulle fortsette å lede kampene i Italia og Alexander inntok Roma 4. juni 1944, og mottok senere den tyske kapitulasjonen i Italia 29. april 1945. I 1944 ble Alexander utnevnt til feltmarskalk.
[rediger] Etter krigen: generalguvernør i Canada og forsvarsminister
I 1946 ble Alexander til Viscount Alexander av Tunis og utnevnt til ridder av Hosebåndsordenen.
I perioden 1946 – 1952 var Alexander den siste britiske generalguvernør i Canada, hvor han var meget populær og vel ansett av befolkningen, mye på grunn av sine karismatiske egenskaper og gode kommunikasjonsevner. I 1952 ble han av Winston Churchill kalt tilbake til Storbritannia for å bli britisk forsvarsminister. Da hadde han allerede vært nesten et år utover den vanlige fem-årsperioden som generalguvernør. Etter sin tjeneste i Canada ble hans adelskap forhøyet til 1. jarl av Tunis
| Forgjenger: Alexander Cambridge, 1. jarl av Athlone |
Canadas generalguvernør |
Etterfølger: Vincent Massey |
