Jens Schow Fabricius
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jens Schow Fabricius (født 3. mars 1758 i Larvik, død 6. april 1841 i Porsgrunn) var en norsk admiral og eidsvollsmann.
Fabricius blei elev ved Sjøkadetakademiet i København da han var 11 år. Han blei løytnant i 1779 og steig jamt i gradene til han nådde viseadmirals rang i 1821.
Han var ekvipasjemester ved det kongelige oktrojerte østersjøiske og guineiske selskap fra 1781 til 1787, så ekvipasjemester ved Fredriksvern verft 1789–93. De følgende år var han på flere tokt, etter hvert som skipssjef. Fra 1801 hadde han kommandoen over Fredriksvern og den norske roflotiljen. Ved krigsutbruddet i 1807 blei han medlem av kommisjonen for Norges sjøforsvar.
Han søkte avskjed av helsegrunner i 1809, men dette blei avslått.
I 1814 utnevnte Christian Frederik Fabricius til sjef for det nyoppretta sjøkrigskommisariatet. Han blei imidlertid også valgt til en av Marinens menn på Riksforsamlinga på Eidsvoll. Han tilhørte sjølstendighetsgruppa, men sørga for heile tida å ha et godt forhold til alle delegatene. En kort periode var han president for forsamlinga. Ved avslutninga var det Fabricius som holdt avskjedstalen med de berømte sluttorda: Enige og tro inntil Dovre faller.
Både før og etter inngåelsen av unionen med Sverige bistod Fabricius statsrådet ved viktige anledninger. Han bidrog sterkt i forhandlingene som førte til at Norge kunne beholde si flåte mot ei mindre erstatning til Danmark.
Han hadde stadig ledende stillinger innen Marinen, og fra november 1817 til desember 1818 var han konstituert som sjef for Marinedepartementet.
I 1824 møtte han på Stortinget for Bratsberg amt.
Etter hvert trakk F seg tilbake fra aktiv tjeneste. I 1831 søkte han avskjed, men også denne gangen blei det avslått, og først i 1836 – 78 år gammel – kunne han trekke seg endelig tilbake.
På Fredriksvern står det en bauta (reist 17. mai 1914) over Sjødefensionens fire eidsvollsmenn.
