Heimevernet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Basisdata
Heimevernet

Aktiv:	1946 – dags dato
Land:	Norge
Overodnet	Forsvarsstaben
Type	hurtigmobiliseringsstyrke
Størrelse:	50 000 soldater
www.mil.no/hv
I felt
Misjon	"Et tidsmessig Heimevern for nasjonal trygghet"
Rolle	Lokal mobilisering dersom fiendtlig invasjon
Konflikter	Ingen

Heimevernet (Hjemmevernet, HV) er en forsvarsgren i det norske Forsvaret som fungerer som en hurtigmobiliseringsstyrke. Heimevernet ble opprettet 6. desember 1946 etter erfaringer fra andre verdenskrig. Styrken ble opprettet etter modell fra Hjemmefronten, med et stort antall soldater spredt over hele landet, som oppbevarer utrustningen sin hjemme. Fram til 2000-tallet hadde de også våpen og ammunisjon hjemme.

Soldatmassen i Heimevernet består av soldater som har avtjent et 3-6 måneders grunnkurs, eller full førstegangstjeneste før de ble overført til Heimevernet. I tillegg er det mulig å søke seg til Heimevernet som frivillig. HV består i dag av ca 50 000 soldater fordelt på 3 styrker. Disse styrkene er innsats-, forsterknings- og oppfølgingsstyrker. Tidligere var styrken ca 83 000 soldater, men i følge med omorganisering av Heimevernet er dette redusert.

Heimevernet har nær kontakt med det sivile samfunn. I tillegg til at mannskapene og de fleste offiserene er sivilister til daglig, så er det også en formell kontakt med det sivile samfunn via at hvert distrikt har et råd hvor også sivile organisasjoner er representert. Dette samarbeidet finnes også på landsbasis. Et annet organ er Heimevernsnemdene, hvor lokale politikere sammen med politirepresentanter er med på å avgjøre hvem som er skikket for tjeneste i Heimevernet.

[rediger] Historie

Under okkupasjonen av Norge i 1940 oppsto de første tankene i nyere tid om å organisere et heimevern. Tyske styrker spredte seg nemlig over hele landet i løpet av kort tid, og ble møtt med liten motstand de fleste steder. Kommandørkaptein Gunnar Hovdenak fikk 18. september 1941 ansvaret for et utvalg som skulle vurdere tiltak for å gjenreise Forsvaret.

Den 15. april 1944 la Forsvarets overkommando fram en plan om «Forberedelse for reisning av Norges nye forsvar» for den norske regjeringen i London. I den sto det å lese blant annet at «under moderne krig må befolkningen på et hvilket som helst sted i landet og når som helst på korteste varsel kunne tre i aksjon til forsvar av sin egen by, bygd eller grend. Det skal først og fremst holde fienden stangen inntil ordinære stridskrefter kan komme til».

Man ønsket også å ha et heimevern for å kanalisere noe av tiltakslysten fra Milorg og andre organisasjoner som hadde vært aktive under krigen. Forsvarsviljen var høy i befolkningen, og det var mye både militær trening og personlige nettverk som man fryktet kunne gi grobunn for paramilitære organisasjoner utenfor regjeringens kontroll.

Den første generalinspektør for Heimvevernet var generalløytnant Wilhelm Hansteen. Han ble utnevnt 7. september 1945, og Heimevernet besto på det tidspunktet utelukkende av ham. Man jobbet videre med å ta fram HVs struktur, og først var tanken at det skule basere seg på frivillighet. Hansteen fikk også instruks om å knytte kontakt med de tidligere hjemmestyrkene og andre med forsvarsinteresse rundt om i landet. Heimevernet ble etablert i Stortingsmelding nr 32 som ble lagt fram og vedtatt av Stortinget 6. desember 1946. Denne siste datoen regner HV selv som sin grunnleggelsesdato.

Den andre GIHV ble Mons Haukeland, som tiltrådte 11. august 1946. Hans tidligere stilling som sjef for Milorg i Bergen bidro til tettere knytning mellom HV og tidligere Milorg-personell, og la grobunn for en uformell doktrine innad i HV om å drive geriljakrigføring.

Da Heimevernet åpnet for vernepliktige og frivillige var mengden mannskaper over enhver forventning. Rundt 40 000 vernepliktige ble innrullert, ikke 20 000 som man hadde regnet med. Antallet frivillige var også mange ganger de 10 000 det var regnet med. Da de første øvelsene dro i gang ut på høsten 1946 besto den totale styrken av omtrent 100 000 mann.

De første årene ble HV dårlig utrustet, mest på grunn av at Hæren var høyere prioritert. Det var mangel på både uniformer og våpen, og det første året besto utrustningen av 50 000 Krag-Jørgensen-rifler av varierende kvalitet, samt 3 100 uniformer.

Mange av HVs befal de første årene var utdannet ved Kompani Linge. Disse var ofte trent i gerilja- og sabotasjeaksjoner. Sammen med Milorg-folkene bidro det til at HV opererte med to skilte taktiske retningslinjer. Den ene var utarbeidet i Storbritannia, og slo fast at HV skulle beskytte mot kupp og overraskelsesangrep, og den andre var uoffisiell og gikk ut på at HV skulle kunne drive geriljakrigføring.

Etter hvert så ble mengden våpen i HV, også støttevåpen, økende. I 1969 ble det besluttet av HV skulle bruke samme gevær som Hæren, nemlig automatgeværet AG-3. Etter 1970 forsvant en del av støttevåpnene igjen, og selv om HV fikk mer ildkraft hos enkeltmannen og større interoperabilitet med Hæren, så fikk HV-avdelinger mindre ildkraft enn tilsvarende hæravdelinger. Blant annet ble de tunge maskingeværene borte, to av troppens maskingeværer forsvant og det gjorde også Energa geværgranater til bruk mot panser.

Etter hvert som krigsgenerasjonen ble eldre, økte også gjennomsnittsalderen til HV-befal. Veien opp gjennom befalsutdannelsen i HV var svært kort, og man kunne for eksempel bli sersjant etter tre måneders rekruttskole, 24 dagers repetisjonstjeneste og 28 dagers kursing. Dette minimumsløpet var nok uvanlig, men 12 måneders førstegangstjeneste som lagfører og et 14 dagers tropssjefskurs var relativt vanlig.

I begynnelsen hadde ofte et område en spesialgruppe, ofte ledet av tidligere befal fra Kompani Linge. Disse videreførte på mange måter den taktiske arven fra Milorg, og på øvelser opererte de på siden av fiendens framrykningsakser. Heimevernsskolen på Dombås opprettet egne geriljakurs, som rask ble populære. I motsetning til Hæren utarbeidet Heimevernet egne instrukser på området, og ledende offiserer var talsmenn for stridsformen.

Fram til rundt 1963 produserte HV en stor mengde egne trykksaker og instrukser. Dette var for å bøte på den store mangelen på instrukser etter krigen, og mange av disse var i bruk fram mot 1970-tallet. Selv om de offisielt ikke dukket på leselister, ble de aldri tatt ut av sirkulasjon gjennom makuleringsordrer. Heimevernsbladet ble også en viktig kanal for instruks- og doktrinearbeidet, men dette dabbet også av fram mot 1970.

De offisielle oppdragene til Heimevernet ble formulert i Stortingspreposisjon 90 i 1953 og av Eriksen-utvalget i 1964. Begge konkluderte med at landforsvarets mobile oppgaver burde bli ivaretatt av Hæren, mens HV sørget for stasjonære oppgaver som vakt, sikring, trafikkregulering, grensevakt og lignende. De forskjellige distrikskommandoene hadde forskjellige praksis på dette. Grovt sett var det slik at jo lenger nord i landet man kom, jo mer mobile oppgaver og tettere samarbeid med Hæren på øvelser hadde man.

I 1970 ble Heimevernsstaben omorganisert og lagt under Forsvarets overkommando. Den tette knytningen til Forsvarsdepartementet forsvant, og saksbehandlingsgangen ble mer formell.

Fram mot slutten av 1970-tallet gikk diskusjonen om Heimevernets rolle som geriljakrigere for fullt. Venstresiden i norsk politikk var positive til HV som en slags folkemilits og motvekt til militarismen i resten av Forsvaret. De ønsket å overføre mer ressurser til HV, og organisere dette mer på linje med de vellykkede partisanene i Kina og Jugoslavia. De mer radikale argumenterte for å bruke alle forsvarsressursene på gerilja. Dette synspunktet tapte støtte etter hvert som diskusjonene gikk i militære og politiske fora, og rundt 1980 var saken lagt død.

På 1980-tallet hadde HV fått en oppsetting som til en stor grad lignet Hæren. Personellet hadde mer erfaring og høyere utdanning enn tidligere år, og HV var organisert i større avdelinger. Fokus var på å stå i mot angrep fra regulære sovjetiske hæravdelinger, marineinfanteri og luftlandsettingsavdelinger. På troppsnivå bedrev man fremdeles objektsikring, men både angrep og dybdeforsvar ble øvet. Nytt, tyngre utstyr kom også inn, slik som 106 mm rekylfri kanon. Problemet med mye av det tunge utstyret var at Heimevernet ikke var satt opp verken for å transportere eller vedlikeholde det, oppgaver som ofte falt på Hæren. På samme tid økte skepsisen fra Hærens side, og argumentasjonen gikk på at HV tok seg vann over hodet ved å organisere større avdelinger. Dette synes ble også delt av forsvarssjefen, som i 1982 slo fast at Heimevernet skulle være organisert på troppsnivå.

Fra rundt 1984 til rundt 1992 var på mange måter en mellomperiode for HV. Man hadde, blant annet gjennom analyser av krigen i Afghanistan, fått en forståelse av at den største trusselen var fra sovjetiske Spetsnaz, spesialtrente sabotasjegrupper som kunne ventes å operere bak norske linjer. Også i opptakten til en krig ville disse infiltrere bak egne linjer og ligge klare til aksjon, gjerne før krig formelt var erklært. I 1987 ble spesialstyrken «HV SPES» opprettet for å imøtekomme trusselen Styrken finnes i dag i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger, og kalles for 016-avdelinger.

Gjennom 1980-tallet ble også Heimevernsskolen Dombås (HVSKD) en mer aktiv spiller når det gjaldt utvikling av doktrine. Grasrotinitiativene fra 1970-tallet skulle kanaliseres inn i mer strukturerte former, og tyngre avdelinger krevde andre ferdigheter blant personellet, blant annet mer stabsarbeid. I 1987 sto også det nye undervisningsbygget på Dombås ferdig, og skolen fikk en fyisk kapasitet som var større enn den hadde hadde forlagt i gamle tyske brakker. I 1992 ble HVSKD våpenskole, og produksjonen av elever hadde gått opp fra 300 årlig til 1250, samtidig som antall direktiver også økte. HVSKD ble et senter for doktrineutviklingen i HV.

Under Sovjetunionens sammenbrudd og de påfølgende omveltninger i utenrikspolitikken ble HV sitt fokus flyttet. Tidligere hadde man nesten utelukkende konsentrert seg om krigsoppgaver, men både trusselen fra spesialstyrker, som formelt sett kunne ventes å operere i en fredstilstand, og den nye verdenssituasjonen, gjorde at man måtte gjøre en del avklaringer om HV sin opptreden i fred. Nødretten ble i stor grad drillet inn i mannskapene, og politi og fylkesmann ble trukket inn i planleggingen av objektsikringen i fredstid.

På begynnelsen av 1990-tallet kom også direktiver for utrykningsstyrker i Heimevernet. Det ble et ønske om å kunne reagere mer fleksibelt på fiendtlige styrkers operasjoner bak egne linjer, og der inngikk å kunne sende HV-styrker over tidligere administratitive grenser. Dette hadde skjedd også tidligere, men med uklare kommandolinjer som resultat. Men etablerte den såkalte Utrykningsstyrken, som var motorisert og hadde egne oppklaringsstyrker. Direktivet kom i 1998, men den nye utrykningsstyrken hadde kontinuitet tilbake til de tidligere spesialstyrkene fra 1980-tallet. Utrykninsstyrken skulle samarbeide tett med Politiet i fredstid, og fikk begrenset politimyndighet.

I 2005 ble HV omorganisert med et mindre antall distrikter, samt en tredelt struktur med innsatsstyrker, forsterkningsstyrker og oppfølgingsstyrker med forskjellig grad av utstyr, trening og beredskapsgrad.

[rediger] Organisering

Heimvernets utdanningssenter, Værnes

Heimevernet består av tre deler:

Generalinspektøren for Heimevernet er øverste sjef HV. I 2005 heter GIHV generalmajor Bernt I F Brovold. GIHV har også en egen stab (HVST).

Heimevernet utdanner utskrevet befal ved Heimevernets Utdanningssenter Værnes og ved Porsanger Garnison for landheimevernet, og ved Befalsskolen for Marinen for sjøheimevernet. I tillegg blir en rekke spesialister og befal utdannet ved Heimevernets skole- og kompetansesenter (HVSKS) på Dombås og gjennom ulike kurs i regi av Heimevernets fire regioner.

Menige mannskaper blir også utdannet ved Heimevernets Utdanningssenter Værnes (forkortet HVUV) gjennom en 6 måneder lang førstegangstjeneste, eller tilført HV etter avsluttet førstegangstjeneste ellers i Forsvaret.

Heimevernet samarbeider med det sivile samfunn gjennom et rådssystem, hvor distriktet har et råd hvor sivile organisasjoner deltar. På landsbasis finnes det også slike råd. Fra opprettelsen hadde Idrettsforbundet, Det firivillige skyttervesen, Det offentlige sivile luftvern, Norges røde kors, Norsk folkehjelp, Arbeidernes faglige landsorganisasjon, Norges Industriforbund, Norges Bondelag og Norges fiskarlag plass der. De samme organisasjonene, og i tillegg Ungdommens fellesnemnd, hadde deltagelsesrett i Landsrådet. Senere kom også Norges Lotteforbund, Norske Kvinners Sanitetsforening og Norges Reindriftssamers Landsforbund med.

I tillegg til rådene er Heimevernsnemdene kontaktorgan med det sivile. Disse nemdene avgjør hvem som er skikket til å tjeneste som HV-soldat, og består av politikere sammen med representanter fra Politiet. Kjente rikspolitikere, for eksempel Ronald Bye, har deltatt i disse organene.

[rediger] Kommandostruktur

Heimevernsstaben
- Distrikt
  - Kommando (Forsterknings- eller Innsats-)
    - Område
      - Tropp
        
        Lag

Dette er ny kommandostruktur etter gjennomført omorganisering. Distriktet har et klart definert geografisk ansvarsområde. De tidligere avsnittene (350–960 mann) hadde også fra 1970–2004 et klart avgrenset geografisk område.

[rediger] Heimevernsdistriktene (før omorganiseringen, 1. august 2005)

HV-01 Østfold heimevernsdistrikt - Ravneberget, Sarpsborg
HV-02 Storoslo - Lutvann leir, Oslo
HV-03 Telemark og Buskerud - Heistadmoen, Kongsberg
HV-04
HV-05 Opplandske - Terningmoen, Elverum
HV-06
HV-07 Agder - Kristiansand
HV-08 Rogaland -
HV-09 Bergenhus - Ulven leir
HV-10 Sogn og Fjorande - Firda kasserne
HV-11 Møre og Romsdal - Setnesmoen leir
HV-12 Sør-Trøndelag - Persaunet leir, Trondheim
HV-13 Nord-Trøndelag - Steinkjersannan leir, Steinkjer
HV-14 Sør-Hålogaland - Mosjøen
HV-15
HV-16 Troms - Bardu
HV-17 Vest-Finnmark - Alta
HV-18 Øst-Finnmark - Høybuktmoen, Sør-Varanger

[rediger] Heimevernsdistriktene (etter omorganiseringen, 1. august 2005)

Oslofjord Heimevernsdistrikt 01 - Rygge
Oslo og Akershus Heimevernsdistrikt 02 - Lutvann
Telemark og Buskerud Heimevernsdistrikt 03 - Heistadmoen
Opplandske Heimevernsdistrikt 05 - Terningsmoen
Agder Heimevernsdistrikt 07 - Kjevik
Rogaland Heimevernsdistrikt 08 - Vatneleiren
Bergenhus Heimevernsdistrikt 09 - Bergenhus, Ulven leir, Bømoen
Møre og Fjordane Heimevernsdistrikt 11 - Setnesmoen
Trøndelag Heimevernsdistrikt 12 - Værnes
Sør-Hålogaland Heimevernsdistrikt 14 - Drevjamoen
Nord-Hålogaland Heimevernsdistrikt 16 - Elvegårdsmoen
Vest-Finnmark Heimevernsdistrikt 17 - Porsangmoen
Øst-Finnmark Heimevernsdistrikt 18 - Høybuktmoen

[rediger] Innsatsstyrkene

En soldat fra innsatsstyrken i 2007, med det mer moderne utstyret. Bremmen på hatten er brettet opp for å bruke hørselvern. Det blå sluttstykket på AG-3en er tilpasset løsammunisjon.

Se utdypende artikkel: Heimevernets innsatsstyrker

Innsatsstyrken ble etablert i løpet av 2005 og 2006. Innsatsstyrken er sammensatt av frivillige som tas inn etter opptak. For å bli tatt opp må man bestå fysiske tester og være sikkerhetsklarert. Det er en slik styrke per distrikt, til sammen omlag 5000 mannskaper og befal. Innsatsstyrken vil være Heimevernets spydspiss og settes sammen av mobile og fleksible enheter. Styrken vil ha første prioritet på trenings-ressurser og materiell. De skal være klare til å løse oppdrag innen 24 timer. Mannskaper og befal vil tjenestegjøre inntil 30 dager i året og vil skrive en kontrakt med Heimevernet. Forsterknings- og oppfølgningsstyrkene vil utgjøre cirka 90% av Heimevernet og vil også bli oppgradert med nytt utstyr – de vil forsterke Innsatsstyrken og sørge for nødvendig utholdenhet i oppdragsløsningen

Alle styrkene har fått navn etter operasjoner Kompani Linge gjennomførte under 2. verdenskrig. Navnene er valgt i samråd med Lingeklubben

HV01 - Polar Bear VI
HV02 - Derby
HV03 - Gunnerside
HV05 - Grebe
HV07 - Varg
HV08 - Osprey
HV09 - Bjørn West
HV11 - Archery
HV12 - Rype
HV14 - Heron
HV16 - Claymore
HV17 - Ida & Lyra
HV18 - Delfin

SHV Sør-Norge - Bundle
SHV Vest-Norge - Salamander
SHV Midt-Norge - Waxwing
SHV Nord-Norge - Anklet

[rediger] Heimevernsungdommen

Se utdypende artikkel: Heimevernsungdommen

Heimevernsungdommen er et gratis tilbud til ungdom mellom 16 og 21 år, og bedriver organisert militær feltsport. Selv om dette er en militær avdeling underlagt Heimevernet, legges det ikke vekt på stridstrening, og HV-ungdommene har ikke mulighet til å oppbevare våpen hjemme.

Målet med opplæringen i HVU er

Lære ungdommen betydningen av orden, ansvarsfølelse og godt kameratskap.
Aktivisere dem gjennom opplæring, øvinger, konkurranser og samlinger.
Gi dem saklig orientering om forsvaret og dets plass i samfunnet
Trening på opptakskrav til befalsutdannelse

[rediger] HV-016

Utdypende artikkel: HV-016

HV-016 er Heimevernets skarpeste styrke, og har som oppgave å sikre nøkkelpersonell og installasjoner. Styrken ble opprettet i 1987 som «HV SPES» for å imøtekomme trusselen fra KGBs Spetsnaz. Styrken finnes i dag i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger.

Krav til søker:

Norsk statsborgerskap
Ha gjennomført førstegangstjeneste
Kunne sikkerhetsklareres for Hemmelig
Må kunne delta i minimum 30 døgn i året

Fysiske opptakskrav:

3000 meter løping på maksimalt 13 min og 30 sek.
Dips: 10 stk
Rygghevinger: 15 stk
Situps: 30 stk.
Heving i bom med overtak: 7 stk.

Disse kravene bør man klare med god margin skal man hevde seg.

Det stilles strenge krav til søkernes vandel, men også at alle søkere vurderes individuelt. Hvem som slipper inn i avdelingen bestemmes av et opptaksråd som foretar en helhetsvurdering av de enkelte kandidatenes skikkethet. Heimevernets 016-avdelinger har behov for personell med variert militær og sivil bakgrunn.

[rediger] Utrustning

Norske hærsoldater med AG-3

Fram til slutten av 1960-tallet brukte Heimevernet utrangerte våpen fra Hæren. På slutten av perioden ble de satt opp til større avdelinger og fikk overført stadig mer moderne og tyngre våpen. I dag er det færre tunge våpen i HV-avdelinger, men man har det mest moderne tilgjengelig i Forsvaret.

Heimevernet bruker i dag håndvåpen som maskinpistolen MP-5, automatgeværet AG-3, maskingeværet MG-3 og 12,7 mm materiellødeleggelsesrifle. Forsvaret skal snart bytte ut sine eldre AG-3-geværer, men deler av Heimvernet skal fortsatt beholde sine.

Kjøretøysparken består hovedsakelig av Mercedes-Benz Geländewagen feltvogner og ambulanser, Scania lastevogner og Sisu XA pansrede personellkjøretøyer.