Hans S. Jacobsen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hans Solgaard Jacobsen (født 1901 i Flekkefjord, død 1980 i Moss) var en norsk nazist før og under andre verdenskrig, under krigen var han først nazistisk ordfører i Moss fra høsten 1940, fra 1941 fylkesmann i Østfold.
Jacobsen var utdannet sosialøkonom og var stipendiat ved Institut für Weltwissenschaft und Seeverkehr ved Universitet Kiel i tiden 1922-1925. I perioden 1925-1927 var han stipendiat i USA. I tiden fram til krigen arbeidet han som skipsmegler og journalist og redigerte blant annet det venstreorienterte nazistiske tidsskriftet Ragnarok.
Særlig tiden i Tyskland, med alt dets kaos og lidelser, men også møtet med det han oppfattet som en uhemmet liberalistiske kapitalisme i USA preget Jacobsens politiske syn. Oppholdet i USA innleder han ved å arbeide i Ford-fabrikken i Detroit, og fikk her oppleve arbeidernes perspektiv nedenfra.
Hjemme i Norge ble den fargerike Jacobsen tidlig en forgrunnskikkelse i det venstreorienterte Quislingskritiske nasjonalsosialistiske miljøet, hvor en la vekt på det siste leddet i nasjonalsosialisme, med fellesskapløsninger, planøkonomi, høyt skattetrykk for høye inntekter, offentlig eide institusjoner og sosiale systemer. Dette var nødvendig for å få samfunnet ut av den sosiale nøden den private kapitalens grådiget og ryggløse politikere hadde fått samfunnet inn i. Dette miljøet var ikke internasjonalt orientert, løsningene måtte finnes på det nasjonale plan, men Jacobsen var som så mange i dette miljøet også sterkt preget av pangermansk tenkning.
Gjennom Tidsskriftet Ragnarok målbar Jacobsen mye av denne kritikken og slapp til mange av de andre i miljøet, blant annet Stein Barth-Heyerdahl, Per Imerslund, Geirr Tveitt, Tor Strand,Otto Sverdrup Engelschiøn, Albert Wiesener og etterhvert også Walter Fyrst. Jacobsen var en sterkt skeptisk til hele førerprinsippet, da makten skulle gå nedenfra og opp, fra aksjonistene som hele tiden var herdet i kamp, og til ledere som også er aktivt deltakende i kampen og kjenner denne. Kun slik ville lederne kunne ha legitimitet.
Men da Norge ble okkupert av Tyskland i 1940, valgte Jacobsen som en del andre i hans miljø å gå inn i Nasjonal Samling, angivelig i den hensikt at et samarbeid med okkupantene var i Norges interesser og det eneste alternativet var da gjennom NS. Men han fortsatte likefullt å gi ut det NS-kritiske Ragnarok og var også knyttet til Germanske SS Norge, som også markerte seg som et alternativ til Nasjonal Samling.
Han ble i 1948 dømt til åtte års tvangsarbeid. Etter krigen gjenopptok han sin forfatter- og forlagsvirksomhet, og i 1966 fikk han oversatt Quislingbiografien «Quisling — Prophet without Honour» av Ralph Hewins, noe som resulterte i et mye omtalt injuriesøksmål. Stortingsrepresentant Sverre Løberg kalte Jacobsen en historieforfalsker og Jacobsen svarte med injuriesøksmål. Saken gikk for Oslo byrett i 1969 og bar preg av å være en omkamp av rettsoppgjøret etter krigen. Løberg vant saken, tilslutt også i Høyesterett, men den stimulerte også til debatt og et bredere perspektiv på okkupasjonshistorien.
