Germanus av Auxerre
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Germanus av Auxerre eller Germain (ca 378 – 31. juli 448) var biskop av Auxerre i Gallia (dagens Frankrike). Han er en helgen for både de romersk-katolske og ortodokse kirkene og feires den 31. juli. Han besøkte Britannia i 429 som et svar på den voksende bekymringen for påvirkningen fra den britiskfødte munken og teologen Pelagius som avviste arvesynden og nedtegnelser fra hans besøk har gitt verdifull informasjon om tilstanden til det britiske samfunnet etter Romerriket hadde trukket seg ut.
Hovedkilden om hendelser i livet hans er helgenbiografien som ble skrevet av Constantius av Lyon en gang rundt 480. Constantius var en venn av biskop Lupus av Sens som fulgte Germanus til Britannia og således ga førstehåndsinformasjon til biografien. Den angelsaksisk munken og forfatteren Bede skriver også om Germanus i Historia ecclesiastica gentis Anglorum (Det engelske folks kirkehistorie).
Innhold |
[rediger] Tidlig liv
Germanus ble født i Auxerre i Yonne i Frankrike. Han var sønn av en velstående galler av romersk bakgrunn. Han dro til Roma og studerte jus, og etter endt utdannelse ble han kristnet. Etter at han kom tilbake til Auxerre arbeidet han med lov som sakfører, giftet seg med en rik kvinne, gjorde karriere og ble utnevnt til den høye stillingen som guvernør for grenseprovinsen Armorica (Bretagne). Det fortelles at han var en ivrig jeger som satte de drepte dyrenes hoder opp i et tre midt i byen, noe som plaget Amator, biskopen i Auxerre, som fikk trofeene tatt ned. Da Amator døde i 418 ble Germanus ordinert til den neste biskop av Auxerre. Han var da blitt nylig viet til prest, etter sigende mot sin egen vilje.
Hva som var grunnen til hans geistlige karriere er usikkert, men kanskje lå det en personlig opplevelse bak. Hans hustru gikk i kloster og han ga sin formue til kirken. Selv levde han et strengt, asketisk liv og avsto fra vin, salt og olje.
En gang i nærheten av år 429 begynte en britisk mann ved navn Agricola, sønn av en biskop, å lede de britiske kristne mot Pelagius’ lære. En samling av biskoper i Gallia valgte Germanus og Lupus, biskop av Sens, til å besøke Britannia for å bekjempe den teologiske trusselen, som ble betraktet som kjetteri, og berolige pave Celestin I om at den britiske kirke ikke ville bli bryte med den augustinske lære om den himmelske nåde.
[rediger] Besøket i Britannia
Germanus og Lupus konfronterte tilhengerne av Pelagius ved et offentlig møte foran en stor menneskemengde i Britannia. Tilhengerne av Pelagius ble beskrevet som å være «påfallende rike, kostbart kledd og omgitt av en smiskende flokk», noe som indikerer at den postromerske herskerklasse ikke hadde forsvunnet og fortsatt hadde rikdom og innflytelse. Alternativt kan beskrivelsen være en bevisst forskjønnelse av Constantius som ønsket å forstørre bedriften til Germanus. Biskopene debatterte og til tross for at de ikke hadde noen populær støtte greide Germanus å overvinne tilhengerne av Pelagius ved hjelp av sin overlegne retorikk.
Etter folkemøtet besøkte Germanus og Lupus helligdommen til Sankt Alban, noe som kan tyde på at folkemøtet hadde vært ved Verulamium (sørvest for dagens moderne by St Albans i Hertfordshire) eller kanskje London. Constantius har også nedtegnet den mirakuløse helbredelsen av sønnen til «en mann med tribunisk makt». Bruken av ordet «tribun» kan antyde en form for postromersk regjeringssystem, men på Constantius' tid hadde ordet fått en løsere betydning og ble ofte brukt for antyde en hvilken som helst militær offiser, enten det var i den keiserlige hær eller som del av en bymilitsen.
Germanus ledet de innfødte britene til en seier mot en piktisk og saksisk hær ved en sted på et fjell i nærheten av en elv. Mold i nordlige Wales er det stedet som tradisjonelt blir nevnt. Etter å ha døpt sine soldater, hvilket betyr at de ikke var kristne, beordret han dem å skrike «Alleluia!» Lyden av dette ropet skal etter sigende ha vært så avskrekkende på angriperne at de flyktet før slaget kom i gang. At Germanus skal ha tatt kommandoen kan bety at den herskende klassen hadde blitt diskreditert etter folkemøtet, eller at de hadde selv vervet sakserne og pikterne. Den samtidige krigsherren Vortigern hadde faktisk benyttet seg av saksiske leiesoldater og de politiske aspektene av Pelagius kan ha blitt mye diskutert. Det har blitt foreslått av den engelske historikeren Peter Salway at slaget ble utkjempet for å sikre at Britannia forholdt seg støttende til den romerske generalen Flavius Aetius og hans forsøk på å kontrollere det vestlige Romerriket. Slaget har gått inn i engelsk historie som The Alleluia Victory, «Hallelujaseieren».
Selv om Germanus tradisjonelt har blitt kreditert for etableringen av Sodor og Mans bispedømme på øya Man i Irskesjøen er det mest sannsynligvis gjort av en helt annen mann med et likelydende navn. Forbindelsen til Sankt Patrick av Irland, som tradisjonelt har blitt fremstilt som hans elev, er også et avvist av nyere forskning.
Bedes fortelling om Germanus, som opptar tre kapitler i hans engelske kirkehistorie [1], er mest preget av fremstille Germanus som helgen. Allerede i sjøfarten over den engelske kanal la Bede Germanus stille en storm med sin bønner, han helbreder også en krøpling og gir synet til en blind pike, foruten å slukke en brann ved bønners hjelp. Også Bede nevner «Hallelujaseieren», men er mindre interessert i de historiske årsakene som å fremstille Germanus som Kristus’ soldat.
[rediger] Senere liv
Germanus dro to ganger til England. Første gang i årene 429-430 sammen med Lupus av Sens. En gang rundt år 445 reiste han til England på nytt da det såkalte kjetteriet fortsatt eksisterte og skremte de britiske biskopene. Han hadde med seg Severus, biskopen av Trier, og møtte Elafius, beskrevet av den engelske forfatteren og munken Beda den ærverdige som «en høvding for den regionen». Germanus skal på mirakuløst vist å helbredet høvdingens forkrøplete sønn og dette miraklet tjente til å overtale befolkningen om at den galliske katolisismen var langt bedre enn «den falske lære». I tillegg fikk Germanus landsforvist sine motstandere. Beda forteller at deretter «ble troen bevart uplettet på disse kanter i lang tid».
På sine gamle dager dro Germanus til keiserbyen Ravenna i Italia for å forelegge for keiseren saken til folket i Armorica (nå Bretagne), som Flavius Aetius hadde sendt alanerne mot på en straffekspedisjon. Germanus døde i Ravenna den 31. juli 448, men ulike forskerne har argumentert, basert på magert bevis, at hans død skal ha vært datert til henholdsvis 445, 446, 447 eller 448.
[rediger] Kult
Sankt Germanus’ gravsted er i klosterkirken i Auxerre som i dag er en del av bymuseet, men holder åpent for besøkende ved bestemte tider. Det er tradisjon for lovtale på søndagen forut hans festival i juli. På 500-tallet reiste frankerdronningen Klothilde en katedral over hans grav, lenge var den en av de mest betydelige valfartskirker i Frankrike. Dagens kirke Saint-Germain er bygd senere.
Germanus’ kult spredte seg i nordlige Frankrike og således har kirken overfor Louvre i Paris hans navn. Hans kult blir atskilt fra den likelydende Sankt Germain av Paris. Germanus blir assosiert med kirken i Charonne i østlige Paris og kulten til Sankt Geneviève (Genoveva) i kommunen Nanterre i vestlige Paris, begge plassert langs den sene romerske vegnettet. Germanus’ reiser til Britannia er minnet ved hans dedikasjoner i Siouville og landsbyen St. Germans i Cornwall i sørlige England har navn etter Sankt Germanuskirken til St. Germanus priorinnekloster. Tilsvarende også i St. Germain les Vaux på Cotentinhalvøya i Normandie.
Forskere har bestridt den tradisjonelle identifikasjonen med den walisiske Sankt Garmon som er reflektert i nordwalisiske stedsnavn som 'Llanarmon'. I nyere tid har en kirke dedikert til denne helgenen blitt reist i den østlige forstaden til Cardiff.
[rediger] Fiktive portrett av Germanus
Germanus opptrer i den lite historiske filmen King Arthur fra 2004, karakteristisk nok skjedde hans reiser til Britannia rundt tyve år før det tidsrom som filmen plasserer seg i. Germanus reiser til Britannia er også emne for et walisisk radiohørespill av Saunders Lewis kalt Buchedd Garmon. Han opptrer også flere ganger i Jack Whytes serie «A Dream of Eagles» (En drøm om engler). I tillegg referer Hilaire Belloc til Germanus i sitt humoristiske dikt The Pelagian Drinking Song:
- And with his stout Episcopal staff
- So thoroughly whacked and banged
- The heretics all, both short and tall --
- They rather had been hanged.
[rediger] Litteratur
- Hoare, F. R.: The Western Fathers (New York: Harper Torchbooks, 1965). En oversettelse av «Life of St Germanus» finnes på sidene 283-320.
- Bede (D. H. Farmer, Ronald E. Latham, & Leo Sherley-Price): Ecclesiastical History of the English People. Penguin Classics, 1991 ISBN 978-0140445657
- Artikkel på Catholic Encyclopedia
- Bowen, E. G.: The Dedications of the Celtic Saints in Wales.
- E.A Thompson, Saint Germanus of Auxerre and the End of Roman Britain (Woodbridge, 1984).
- Wood, I. N.: «The End of Roman Britain: Continental Evidence and Parallels», i M. Lapidge & D. Dumville red. Gildas: New Approaches (Woodbridge, Suffolk ; Dover, New Hampshire, 1984), sidene 1 – 25.
