Fjerde anglo-nederlandske krig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Fjerde anglo-nederlandske krig
Konflikt: Den amerikanske uavhengighetskrigen
Koordinater:	{{{koordinater}}}
Dato:	1781-1784
Sted:	I Britiske kolonier og i nederlandske kolonier
Resultat:	Britisk seier
Casus belli:	{{{casus}}}
Territorieforandringer:	{{{territorie}}}
Parter
De forente Nederlandene	Storbritannia
Kommandanter
Johan Zoutman	Sir Hyde Parker, 5th Baronet
Styrke
20 Krigsskip	122 Krigsskip
Tap
Rundt 500 drept	Rundt 250 drept
{{{notater}}}

Den fjerde engelsk-nederlandske krig (1780-1784) var en krig mellom De forente Nederlandene og Storbritannia under den amerikanske uavhengighetskrigen.

[rediger] Bakgrunnen for krigen

På slutten av det 18. århundre vokste misnøyen i Nederlandene, orangistene som ville at stattholder Villem III av Orange-Nassau skulle opptre kraftigere, møtte patriottene som ønsket et mer demokratisk styre. Patriottene så hva som skjedde i Amerika, og fant sine idealer og ideer i den amerikanske revolusjonen og opplysningstiden. Republikkens styre prøvde å løse dette problemet ved å samle folket i strid mot en felles fiende. Selv om England og Nederlandene hadde vært allierte siden Den ærerike revolusjonen i 1688 gjorde slutt på rivaliseringen mellom dem, hadde Nederlandene etterhvert fått en «lillebror-rolle» i alliansen. Revolusjonen hadde plassert stattholder Villem III ved siden av sin kone Maria II av England på den engelske tronen, men dette sjakktrekket førte til at England langsomt overtok Nederlandenes meget fremtredende posisjon som handels- og sjøfartsnasjon. Mer og mer handel ble drevet fra London, og veksten i den nederlandske økonomien avtok frem til 1720. Fra da av var det tale om nedgang, og rundt 1780 tjente Nederlandene mindre per innbygger enn hva Storbritannia gjorde. Dette førte til motvilje mot de engelske fra nederlandsk side, og dermed var England en ideell kandidat til rollen som fiende. Det faktum at patriottene var franskvennlige forsterket det engelske kandidaturet.

Den voksende motviljen mot England kom blant annet til uttrykk ved at republikken støttet opprørerne i de engelske koloniene i Nord-Amerika. Under den amerikanske uavhengighetskrigen kjempet rebellene for å frigjøre koloniene fra det britiske imperiet. Under nederlandsk flagg transporterte skip våpen og ammunisjon til den nederlandske kolonien Sint Eustatius, som der ble solgt videre til opprørerne i dagens USA. Dette vakte engelskmennenes vrede, og selv om de protesterte skarpt stoppet ikke handelen (smuglingen). Rett nok var det ikke bare sjalusi som lå til grunn for støtten opprørerne fikk fra Nederlandene. Der var situasjonen spent fordi den gruppen fra middel- og overklassen som var kjent som patriottene ville begrense makten det korrupte og nepotiske regimet til stattholder Vilhelm V hadde. Kort sagt ønsket «det nederlandske folket» en mer demokratisk regjeringsform, akkurat slik som rebellene i de forente statene.

Nederlandene var det første landet som hilste Amerikas forente staters flagg, etter dette tvilte England på republikkens innstilling. Tvilen ble bekreftet da nederlenderne nektet å slutte seg til England under krigen mot Frankrike, selv om de ved en avtale fra 1678 hadde forpliktet seg til det. Nederlenderne på sin side, mente at britene ikke hadde rett til å gjennomsøke skipene deres etter kontrabande (våpen og utstyr til de amerikanske rebellene). Republikken de forente Nederlandene vedtok å håndheve væpnet nøytralitet. Dette gjorde det mulig for Frankrike å bruke de nederlandske koloniene, det vil si alle nøkkelhavnene i handelen med Asia, som forsyningsstasjoner.

Storbritannia erklærte Nederlandene krig før republikken kunne slutte seg til «Unionen for væpnet nøytralitet», en gruppe nøytrale land som hadde inngått en pakt om å forsvare hverandre. Dette hadde beskyttet deres handel med amerikanerne ytterligere. Hendelsen som forårsaket britenes krigserklæring var oppdagelsen av en hemmelig handelsavtale mellom byen Amsterdam og Amerika. Denne fant de da de i 1780 arresterte den nylig utnevnte amerikanske ambassadøren Henry Laurens da han var underveis til Nederlandene. I hans bagasje fant de den hemmelige avtalen. Englands reaksjon overrumplet nederlenderne, med denne avtalen hadde de gitt britene en god grunn til å frata republikken enda mer av dens rettigheter. Denne fjerde engelsk-nederlandske krigen (Ned.: Vierde Engels-Nederlandse oorlog) (1780-1784) viste seg å være ødeleggende for Nederlandene, spesielt økonomisk.

[rediger] Kort oversikt over krigsforløpet

Fra venstre: John Jay, John Adams, Benjamin Franklin, Henry Laurens og William Temple Franklin. Den britiske delegasjonen nektet å posere, og maleriet ble aldri ferdigstilt. (Malt av Benjamin West).

Med hensyn til skip og styrker var Nederlandenes marine mindre enn den engelske, etter 1712 hadde den nederlandske flåten tapt seg og nå bestod den av tyve skip. England hadde allerede bevist at det var sterkere enn Frankrike under syvårskrigen og selv om England tapte slaget ved Doggerbank, greide nederlenderne ikke å holde havner og transportruter over havene åpne. I 1777 hadde Republikken startet et stort prosjekt for bygging av krigsskip, og i løpet av tolv år hadde 84 skip bitt bygget. Mellom 1782 og -84 hadde omtrent en tredjedel av den gått ned, skip hadde grunnstøtt, kollidert og blitt ødelagt av storm, og nye skip var ikke ferdige i tide slik at engelskmennenes erobring av de enkelte nederlandske kolonier, slik som Sint Eustatius, kunne forhindres. Dette skadet den nederlandske økonomien alvorlig.

Engelskmennenes herredømme endret Vilhelm V's posisjon fra å være likeverdig med sin hustru Maria II, til å være en marionett som kun kunne regjere takket være militær støtte fra Prøyssen (Trippelalliansen) . Krigen endte med en våpenstillstand mellom England og Frankrike i januar 1783, som Nederlandene sluttet seg til og fredsavtalen i Paris ble undertegnet 3. september 1783. Den ble ratifisert av Kongressen i 1784. I fredsavtalen ble England gitt retten til fri handel med en del av Nederlandsk Øst-India. Nederlandene måtte overdra kolonien Negapatnam i India til Storbritannia. Med fredsavtalen endte alliansen mellom Nederlandene og England, og var republikken sårbar i forhold til Frankrike. I løpet av de neste ti årene kom Republikken de forente Nederlandene til å gå under på grunn av dette.